Adolf Joffe – Store norske leksikon

Adolf Joffe var en sovjetisk revolusjonær, politiker og diplomat.

Joffe sluttet seg til det russiske sosialdemokratiske partiet (RSDRP) i 1903, hvor han tilhørte mensjevik-fløyen. Han deltok aktivt under revolusjonen i 1905, men dro året etter til Berlin og senere Wien, der han ble en nær medarbeider av Lev Trotskij. Under et besøk i Russland i 1912 ble han arrestert og sendt i eksil i Sibir.

Under revolusjonen i 1917 fulgte han Trotskij inn i bolsjevikpartiet. Joffe ledet den sovjetiske delegasjonen under forhandlingene om våpentillstand med Tyskland senhøsten 1917. Han deltok også under fredsforhandlingene i Brest-Litovsk, men var motstander av den avtalen som ble inngått.

Joffe undertegnet fredsavtaler mellom Sovjet-Russland og de baltiske land i 1920, og han deltok også ved fredsslutningen med Polen i Riga i 1921, etter den polsk-russiske krigen. Joffe hadde senere diplomatiske oppdrag på vegne av Sovjetunionen i Kina, Storbritannia og Østerrike.

Under maktkampen i det sovjetiske kommunistpartiet etter Lenins død i 1924 støttet Joffe Trotskij. I partiet tilhørte han «venstreopposisjonen».

I 1927 ble Joffe alvorlig syk. Etter å ha blitt nektet utenlandsopphold for legebehandling og etter at Trotskij i november samme år ble ekskludert fra kommunistpartiet, tok han sitt eget liv.