Gokstadfunnet – Store norske leksikon

Gården Gokstad var på Nicolaysens tid delt i mange bruk, men den opprinnelige gården må ut fra landskylda å dømme ha vært en av de aller største i området. Opprinnelig fantes det flere gravhauger i nærområdet til Kongshaugen. Fra flere av disse er det gjort funn som viser at det dreier seg om båtgraver fra vikingtiden.

Nærmere Mefjorden, bare 400 meter fra Kongshaugen og ved det som var fjordbunn i vikingtiden, er det i senere tid påvist og delvis undersøkt en handelsplass eller kaupang fra samme periode. Funn av arabiske (kufiske) sølvmynter, vekter og andre handelsvarer viser at handelsplassen på Heimdal har fungert fra slutten av 700-tallet til 900-tallet.

Kongshaugen ligger på den av Gokstadgårdene som ble kalt «Kapteingården». I 1880 var det enken Anne Marie Christensdatter som var eier og bruker av gården. Hun hadde sju barn, deriblant fem sønner. Sønnene seilte på Østersjøen, og om vinteren lå skutene i opplag, ettersom isen hindret trafikken.

Guttene gikk hjemme i vintermånedene, og de hadde lite å foreta seg. Vinteren 1879/1880 begynte de å grave i Kongshaugen. En av brødrene hadde på det tidspunktet emigrert til Amerika, og de andre lurte på å flytte etter. En lokal mann hadde hørt om disse planene, og rådet dem i stedet til å grave i haugen; der ville de finne rikdommen.

Det gjorde de så. Men da de begynte å gjøre funn, kom det etter hvert Nicolay Nicolaysen, Fortidsminneforeningens mektige generalsekretær, for øre. Og våren 1880 kom Nicolaysen til Sandefjord og fikk igangsatt en fagmessig arkeologisk utgravning av Kongshaugen. Selve utgravningen ble i praksis gjennomført av lokal arbeidskraft under Nicolaysens veiledning. Han var på det tidspunktet en svært erfaren feltarkeolog, men Kongshaugen bød på utfordringer som han neppe hadde møtt på tidligere. Nicolaysen losjerte i Sandefjord, og pleide å komme til Gokstad etter frokost. Da hadde de lokale arbeiderne vært i virksomhet i flere timer, og Nicolaysen hilste dem med: «God morgen, karer, har dere funnet noe i dag, da?»

Aviser i inn- og utland fulgte utgravningen, og folk nærmest valfartet til funnstedet. Det er anslått at så mange som 25 000 mennesker besøkte utgravningen i løpet av de ukene den pågikk.

For enkelte var utgravningen en blandet opplevelse, som for redaktør av Bergens Aftenblad, Rudolph Ragnvald Sauerzapf (1846–1931). Han oppholdt seg ved Sandefjords Bad sommeren 1880 og rapporterte stadig til sine lesere om fremdriften i utgravningene:

«Jeg var deroppe ved Stedet igaaraftes. Aftensolen sendte sin glimrende straalebundt indover den vakre, fruktbare Egn, over de venlige, velstelte Gaarde, over de mørke krandsende aaser, hvor Naaletrærnes dybere grønt er blandet med Bøgen og Birkens lyse Vaarskud. Men den uforlignelige idylliske Ro, der har har omsvævet Gravhøien, og som jeg ofte har beundret, var brudt. Spaden og Hakken klang i den rolige Aftenstund, og klynger af nysgjerrige Mennesker valfartede til og fra Høien. Den barske Viking faar ei længere nyde Gravens Fred der, hvor kjærlige Hænder lagde ham. Der er noget overordentligt trist ved denne afdækning af Gravens Helligdomme. Den er estetisk uskjøn, men videnskabelig berettiget. Det er her atter Følelse og Fornuft, som staar mod hinanden, og vi er jo vant til nutildags at den sidste seirer».

Kort tid etter at utgravningen var ferdigstilt, ble skipet fraktet på Oslofjorden inn til Kristiania, der det ble stilt ut i Universitetshagen. Der ble det stående helt til det fikk plass i det nybygde Vikingskipshuset ved Vikingtidsmuseet på Bygdøy i 1932.

Gravhaugen viste seg å være bygd over en dyp forsenkning, framkommet ved at jordmasser var blitt gravd vekk. I forsenkningen var et skip blitt plassert, før nedgravningen var blitt fylt med vann og blåleire helt opp til vannlinjen på fartøyet. Leira gir forklaringen på hvorfor treverk og annet organisk materiale var så godt bevart da Kongshaugen ble åpnet i 1880.

I akterskipet var et teltformet gravkammer satt opp av laftede eikestokker og -planker i stavkonstruksjon. Kammeret inneholdt rester av et rikt gravgods. Den døde har ligget fullt påkledd i en seng med utskårne dyrehoder ved hodegjerdet. I forbindelse med det senere haugbrottet (se nedenfor) var gjenstander blitt flyttet på og til dels ødelagte.

Men Nicolaysen fant likevel rester av et stort utstyr i og utenfor gravkammeret – blant annet en slede, fem enkle senger, bøtter og disker av tre, en vanntønne og en stor bronsekjel med runeinnskrift. Oppe i skipet lå det også tre mindre båter. Blant de mange små tresakene kan nevnes et brettspill og en vakkert utskåret rorkult.

En rekke beslag av bronse, til dels forgylte, skriver seg fra seletøy og kanskje belteutstyr. De er utformet i borrestil, og flere av dem har sine nærmeste paralleller i den samtidige skipsgraven fra Borre (se Borrehaugene). Beslagene i Gokstadfunnet har spilt en betydelig rolle i diskusjonen om vikingtidens ulike stilarter og dateringen av dem.

Det var blitt ofret en rekke dyr i forbindelse med gravritualene. Bak kammeret lå to påfugler og to hønsehauker, samt en and eller gås. Utenfor skipet fantes tolv hester og minst sju hunder – fem av dem som dagens mynder og de andre nærmest som våre elghunder. Sammensetningen av dyr viser at den gravlagte har drevet jakt til hest med jaktfugler og hunder.

Over det hele var så den mektige gravhaugen blitt kastet opp.

Funnet av Gokstadskipet revolusjonerte synet på vikingtidens fartøyer. Før 1880 var det bare det langt dårligere bevarte Tuneskipet (1867) som hadde gitt et glimt av hvordan vikingskipene så ut. I kraft av å være det best bevarte skipet fra denne perioden, er det gjennom tidene bygd flere rekonstruksjoner av Gokstadskipet.

Skipet er bygd av eik med innslag av furu. Det er i overkant av 23 meter langt og cirka 5 meter bredt, og klinkbygd med 16 bordganger. Foran i skipet fant Nicolaysen hvite ulltekstiler med påsydde, røde striper, som antas å være rester av seilet.

Skipet kunne både seiles og ros. Det har hatt 16 par årer. Bordgangene under vannlinjen er ekstra tynne og bidrar til inntrykket av et fleksibelt og hurtig skip, egnet til havseilas. Gokstadskipet har trolig hatt et mannskap på godt over 30, med roere, styrmann og utkikk.

Dendrokronologiske undersøkelser har vist at skipet er bygd i 890-årene, trolig ved Oslofjorden.

Etter utgravningen lå Kongshaugen i mange år som en grop i potetåkeren. Det hevet seg imidlertid etter hvert røster for at haugen måtte restaureres. De lokale initiativtakerne ønsket i den forbindelse at skjelettrestene skulle legges tilbake i haugen. Ideen møtte en hel del motstand, ikke minst fordi man oppfattet levningene som vitenskapelig kildemateriale.

Forkjemperne for tilbakeføring fant en alliert i Brøgger, som var bestyrer av Universitetets oldsaksamling. Den 15. juni 1928 ble skjelettrestene ført tilbake til Sandefjord og plassert i haugen. Skjelettdelene var blitt lagt ned i en blykiste. Om kisten hadde man hyllet et klede, vevet for anledningen i Telemark. Blykisten fikk plass i en sarkofag av stein.

Året etter, på olsokdagen 29. juli, ble den restaurerte Kongshaugen innviet. Mellom 10 000 og 12 000 mennesker var til stede, foruten et stort antall prominenser med kong Haakon, kirkeministeren, riksantikvaren, en rekke høyere offiserer og Vestfolds ordførere i spissen. Æresvakter fra Marinen våket over gravhaugen. Kongen og Brøgger talte. Sistnevnte sa blant annet: «En gravhaug uten grav er som en kirke uten alter», og advarte mot «å gjøre om hele Norge til et antikvarisk museum».

I 2007 ble skjelettrestene hentet ut av haugen igjen – dels fordi man, med rette, fryktet for bevaringstilstanden, og dels fordi det i fagmiljøet var et utbredt ønske om å kunne gjøre nye analyser av levningene.