Vikingferdene

I vikingtiden strømmet folk fra Skandinavia ut i verden. De plyndret, handlet, kriget, oppdaget og erobret nytt land, bygde gårder og grunnla byer.

I 793 ble munkeklosteret på øya Lindisfarne angrepet. Dette regnes ofte som starten på vikingtiden, men det var ikke det første vikingraidet. Året før hadde kong Offa av Mercia organisert et forsvar mot hedninger som an­grep England fra havet. I tiårene etter berettes det om brutale an­grep på Skottland, Irland, Frisland og Frankerriket. Brev og årbøker viser at vi­king­ene spredte enorm frykt.

Vikingenes evne til å bevege seg raskt var en av hovedårsakene til suksessen. Vikingskipet var hurtiggående, lett å manøvrere, og framfor alt kunne det seile i grunne farvann. Vikingene kunne derfor uten forvarsel angripe langs kysten og opp i elveløp, for så å trekke seg raskt tilbake.

Ære og rikdom

Oppdagelser og farefulle ferder ga ære i det norrøne samfunnet. Det ser vi tydelig i Kongespeilet, et verk som ble skrevet i Norge rundt 1250. For­fat­ter­en hevder at det er menneskets natur å fare dit hvor det er håp om stor fare og mulighet for å skaffe seg ros og ry.

Ifølge Kongespeilet var det også vesentlig å skaffe seg gods (fjárföng), fordi man lette etter rikdom (fé) alle steder «hvor de har hørt at det er noe å fin­ne, enda det kan være stor fare med det». Det er ingen tvil om at jakten på ære og rikdom var like sterk i vikingtiden som i den senere mid­del­alderen.

Store hærtog

De tidligste angrepene mot Frisland, i dagens Nederland, var trolig resultat av den storpolitiske konflikten mellom Karl den store og danske kong God­fred. Utover på 800-tallet organiserte vikingene seg i større hærer, og fra 850-tallet overvintret de i England, Irland og Frankerriket. Vinterleirene til vikingene er gjenfunnet flere steder, blant annet i Repton i England.

I England slo vikingene seg ned mot slutten av 800-tallet. Det er fortsatt be­vart mange stedsnavn fra den norrøne bosetningen. I 866 erobret vi­king­ene York og sørget for oppblomstring av handel og håndverk i byen de kalte Jor­vik. Dublin, som var grunnlagt noe før, ble sete for skandinaviske kon­ger og beholdt sitt skandinaviske særpreg langt utpå 1100-tallet.

Vikinger kjøper makt

Vikingene brakte enorme rikdommer med seg hjem fra tokt og herjinger. Det har vært regnet ut at engelskmennene betalte om lag 60 tonn sølv i år­ene 991–1014, i såkalt danegeld. Det er ingen tilfeldighet at to vi­king­kon­ger i denne perioden rett og slett kjøpte makten i Norge: Olav Trygg­va­son (995–1000) og Olav Haraldsson (1015–1028).

Norske konger deltok også i kampene om makten utenfor Norge. Den mest kjente er Harald Hardråde, som prøvde å erobre England, men som falt i slaget ved Stamford Bridge i 1066.

Landnåm på øyene i vest

Det såkalte landnåmet, som innebar at vikingene sikret seg landområder, star­tet i vesterled på Shetland, Or­kn­øyene og Færøyene om­kring 800. Det fortsatte noen årtier senere på Hebridene og øya Man i Irskesjøen. Fra Or­kn­øy­ene, Shetland og Vestlandet dro folk for å bosette seg på Caithness i Nord-Skottland på slutten av 800-tallet. Landnåmet på Island tok til om­k­ring 870.

Lær mer om nordmennene som slo seg ned på øyene i vest hos NRK Skole:

Ifølge sagatradisjonen var Ingolv Arnarson den første av omtrent 415 land­nåms­menn som bosatte seg på Island. Flertallet av landnåmsmennene var norske, noe DNA-undersøkelser av den islandske befolkningen bekrefter.

De samme undersøkelsene viser at flertallet av kvinnene hadde røtter i Ir­ske­sjø-området, men både gravfunn og skriftlige kilder viser at det også kom skandinaviske kvinner. 13 av de såkalte landnåmsmennene var kvinner, som Aud den dyptenkte. Disse kvinnene kom til Island som familiens over­hode.

Til Grønland og Amerika

Vikingen Eirik Raude utvandret fra Norge til Island midt på 900-tallet. Hans opphold på Island ble kortvarig, i året 981 eller 982 ble han dømt fred­løs. Han seilte derfor av sted for å undersøke et nytt land i vest som han hadde hørt om.

Eirik fant et stort land som han kalte Grønland for å lokke folk dit. Han ble der i flere år før han seilte tilbake til Island, hvor han samlet 25 skip og mu­lig­ens 200–300 mennesker. Bare 14 av skipene kom fram til Grønland, de øvrige forliste eller snudde.

Fra Grønland ble det sendt ekspedisjoner til Vinland omkring år 1000. På L’Anse aux Meadows på Newfoundland er det funnet spor etter norrøn bebyg­g­el­se. Bygningene var bare i bruk i kort tid, så bosetningen i «den nye verden» ble kortvarig.