viking – Wiktionary

Se også: Viking

viking m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. nordisk sjøkriger og -røver fra ca. 800 til 1100 e.Kr.

   når vikingene dro på tokt

2. hardfør person

   han var en av de vikingene som badet hele vinteren

Av norrønt víkingr. Omstridt opprinnelse; kan komme av enten mann som legger til i vikene eller mann fra Viken (Oslofjord-området)

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall	Flertall	‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein viking	vikingen	vikingar	vikingane	(nynorsk)
en viking	vikingen	vikinger	vikingene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelsene nedenfor trenger å bli sjekket og satt inn under riktig betydning. (Hjelp)

viking m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. å dra på vikingtokt

   dra på viking

Fra norrønt viking, av vikingr.

Bøyning (regelrett substantiv hokjønn)
Entall	Flertall	‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
en viking	vikingen	vikinger	vikingene	(bokmål/riksmål)
viking	vikinga	vikinger	vikingene	(bokmål/riksmål)
ei viking	vikinga	vikingar	vikingane	(nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eigeform.

viking m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. handling hvor man viker, unngår noe

vike + -ing

Bøyning (regelrett substantiv hokjønn)
Entall	Flertall	‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
en viking	vikingen	vikinger	vikingene	(bokmål/riksmål)
viking	vikinga	vikinger	vikingene	(bokmål/riksmål)
ei viking	vikinga	vikingar	vikingane	(nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eigeform.

---

viking m og f (flertall vikings)

1. som har med vikinger å gjøre

---

viking

1. viking

Fra russisk викинг (víking)

	entall	flertall
nominativ	viking	vikinglar
genitiv	vikingning	vikinglarning
dativ	vikingga	vikinglarga
akkusativ	vikingni	vikinglarni
lokativ	vikingda	vikinglarda
ablativ	vikingdan	vikinglardan

IPA: [ˈvikiŋ]