Bredbuksfly – Wikipedia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon. Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den.

Bredbuksfly (widebody) er et stort fly med skrogdiameter på fra 5 til 6 meter. Populært brukes begrepet ofte om fly med to «midtganger». Bredbuksfly har plass til fra 7 til 10 seter i bredden. Til sammenlikning har en konvensjonell flykropp en diameter på 3 til 4 meter, én midtgang og fra 2 til 6 seter i bredden.

Typiske bredbuksfly har en passasjerkapasitet på fra 200 til 600 passasjerer, mens de største flyene med konvensjonelt skrog har opptil 280 seter. Bredbuksfly brukes også som transport- og fraktfly.

Motsatsen til bredbuksfly er såkalte smalbuksfly (narrow-body fly). Disse har vanligvis en innvendig skrogdiameter på mellom 3 og 4 meter og en kabin med en enkel midtgang og opptil seks seter i bredden. Smalbuksfly kan sjelden frakte mer enn 250 passasjerer.

Suksessfly som Boeing 707 og Douglas DC-8 sist på 1950-tallet førte til etterspørsel etter fly med større kapasitet. Flyselskapene ønsket flere seter, større rekkevidde og lavere driftskostnader. Ingeniørene stod foran en rekke utfordringer. En av dem var å velge det riktige skroget for et høyere passasjertall.

707 og DC-8 hadde en midtgang og 6 seter i bredden. Fly med større passasjerkapasitet måtte bygges lengre, høyere (dobbeltdekk) eller bredere. Simuleringer viste raskt at fly med større lengde ville få problemer i forhold til eksisterende infrastruktur på flyplassene. To dekk skapte problemer i forhold til bestemmelser om evakuering. Å arbeide videre med bredere skrog var på denne tiden det mest attraktive alternativet. Ved å innføre to gangveier kunne man få opptil 10 seter i bredden. (3-4-3).

Det første egentlige bredbuksflyet var Boeing 747. Flyet var på vingene første gang i september 1969 og var fram til 2007 det største flyet i kommersiell trafikk. 747 hadde kapasitet på ca. 400 seter. På hoveddekket satt 10 i bredden, på øvre dekk med én midtgang 6. Evakueringstestene ble gjennomført i en versjon med 560 seter.

I oktober 2007 fløy Airbus A380 for første gang i kommersiell trafikk for Singapore Airlines^[1], og ble dermed det største passasjerflyet i vanlig trafikk. I 2017 har Singapore Airlines den minste Airbus A380 konfigurasjonen med 379 seter^[2]. Emirates har den største kapasiteten med 615 seter^[3]. Maksimal teoretisk kapaistet basert på evakueringstester er 853 seter^[4].

Andre bredbuksfly fulgte, inkludert DC-10 og Lockheed L-1011 Tristar. Airbus introduserte Airbus A300 i 1974. A300 var de første bredbuksflyet med to motorer.

I kjølvannet av disse variantene, ble følgende bredbuksfly utviklet:

• Iljusjin Il-86 (1980)
• Airbus A310 (en forkortet A300) (1982)
• Boeing 767 (1982)
• McDonnell Douglas MD-11 (1986)
• Iljusjin Il-96 (1992)
• Airbus A330/A340-familien (1993)
• Boeing 777 (1995)
• Airbus A380 (2007) – verdens største kommersielle passasjerfly
• Boeing 787 (2008) – det første kommersielle fly med komposittskrog, erstattet Boeing 767
• Airbus A350 (2012–2013) – overtar etter Airbus A330/A340

Selv om bredbuksfly har større skrogomkrets enn et konvensjonelt fly med tilsvarende kapasitet og dermed også større luftmotstand, har de flere fordeler:

• Lavere forholdstall mellom flate og volum og dermed (for like volumer) lavere friksjonskoeffisient
• To gangveier som gjør ombordstigning, evakuering og ilandstigning raskere
• Bred kropp reduserer lengde og gir høyere manøvrerbarhet og reduserer risiko for haleskader
• Større kapasitet i lasterom
• Større strukturell kapasitet i store fly enn «smale fly»

Store fly skaper mer turbulens enn mindre. ICAO graderer disse forholdene etter vekt og har gjennomført en tredeling: Lett, middels og tung. Alle bredbuksfly er i kategorien tung (over 136.000 kg). I flere land skal disse melde seg som “heavy” til flykontrollen.

Turbulensen som skapes setter rammer for avstand i tid eller distanse mellom fly ved avgang, underveis og ved landing.

Et bredbuksfly skaper turbulens som varer i inntil 2 minutter. Av sikkerhetshensyn setter man derfor tidsskiller mellom fly ved landing og avgang. Bak et tungt fly kan radaravstanden være opptil 10 nautiske mil når etterfølgende fly er klassifisert som “lett”.

Type	Land	År	Rolle	Status	Beskrivelse
Airbus A300	Europa	1972	Rutefly	Ikke i produksjon
Airbus A310	Europa	1982	Rutefly	Ikke i produksjon
Airbus A330	Europa	1992	Rutefly	I produksjon
Airbus A330neo	Europa	2017	Rutefly	Under utvikling
Airbus A340	Europa	1991	Rutefly	Ikke i produksjon[5]
Airbus A350	Europa	2013	Rutefly	I produksjon	I trafikk fra 2015[6]
Airbus A380	Europa	2005	Rutefly	I produksjon
Boeing 747	USA	1969	Rutefly	I produksjon
Boeing 767	USA	1981	Rutefly	I produksjon
Boeing 777	USA	1994	Rutefly	I produksjon
Boeing 777X	USA	2018	Rutefly	Under utvikling
Boeing 787	USA	2009	Rutefly	I produksjon
Frigate Ecojet	Russland	2018	Rutefly	Planlegging og utvikling
Iljusjin Il-86	USSR	1976	Rutefly	Ikke i produksjon
Iljusjin Il-96	USSR	1988	Rutefly	I produksjon
Lockheed L-1011 TriStar	USA	1970	Rutefly	Ikke i produksjon
McDonnell Douglas DC-10	USA	1970	Rutefly	Ikke i produksjon
McDonnell Douglas MD-11	USA	1990	Airliner	Ikke i produksjon