Haugesund-dialekt – Wikipedia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Haugesund-dialekt er talemålet som brukes i Haugesund og omegn.

Hovedregel:

Ein gutt – gutten – flærre guttar – alle guttane

Hovedregel:

Ei jenta – jentå – flærre jentårr – alle jentene

Ei dør – dørå – flærre dørårr – alle dørene

Hovedregel:

Ett hus – huse – flærre hus – alle husene/å

Ett eple – eple – flærre eplårr – alle eplene

Alle verb har a-ending i infinitiv, som for eksempel i «å skriva», bortsett fra i nå-verb som «å gå» og «å nå». Nå-verb får presens med -r, mens mange sterke verb danner presens med en svarabhaktivokal -'e og tonem 1 på slutten. Svake a-verb får ending med enten -a eller -e i presens (avhengig av sosiolekt), mens e-verba med få unntak får -e. Begge disse klassene bruker tonem 2 i presens.

A-verb:

Å sminka – sminke – sminka – har sminka (alt. 1)

Å sminka – sminka – sminka – har sminka (alt. 2. Merk: ingen endring!)

E-verb:

Å spilla – spille – spillte – har spillt

Å prøva – prøve – prøvte – har prøvd-/t

Nå-verb:

Å nå – når – nådde – har nådd

Å spy – spyr – spydde (spøy) – har spydd

Å hiva - hiv'e - heiv - har heve (å hiva = å kaste)

Å slita – slit'e – sleit – har slete/slitt

Å krypa – kryp'e – krøyp – har krøpe

		Subjektsform	Objektsform
vanlig	trykksvak	vanlig	trykksvak
Entall	1. person	eg	meg
2. person	du	deg
3. person	han, hu, de'	an, u, de'	han, henna, de'	an, na, de'
Flertall	1. person	me	oss
2. person	dåkker	dåkker
3. person	dei/di	di	dei/di	di

Entall:

Hannkjønn: Minn, dinn, (h)ans, hennas/nas

Hunnkjønn: Mi, di, (h)ans, hennas/nas

Intetkjønn: Mitt, ditt, (h)ans, hennas/nas

Flertall: Mine, dine, (h)ans, hennas/nas

Flertal:

Våres/våras, dåkkas, dæras

Bokmål	Haugesundsdialekt
hva	ka
hvilken	kass, ka, ka for (ein/ei/et)
hvor	kor
hvem	kim, kin, kem
hvorfor	koffårr
hvordan	koss, kossen

• Skarre-r

• Æ-lyden blir vanligvis byttet ut med en e-lyd (sær → ser, hæl → hel, bær → ber)

• Et annet kjennetegn, som dog forekommer helst i nabokommunene er segmentering eller dissimilasjon. Det vil si at doble konsonanter blir gjort ulike, som f. eks. «fjell» som blir til «fjedl» og «alle» som blir til «adle».^[1]
• Differensiasjon RN til DN og FN til BN som er forskjellen mellom to lyder som blir større, hvor f.eks. «barn» blir til «bad'n» («båddne» i bestemt form), «horn» blir til «hod'n», «favn» blir til «fab'n» og «søvn» blir til «sveb'n». Dette forekommer også mest på Karmøy.

Tradisjonelt har det vært to språk i Haugesund: "Pent haugesundsk" og "haugesundsk". Pent haugesundsk er normert talespråk i retning av dansk språk og bokmål. Denne sosiolekten har forekommet i sentrum og blant borgerskapet og handelsstanden. Men dette er ikke lenger like tydelig. Eksempler på pent haugesundsk er «ikke» i stedet for «ikkje», «jeg» i stedet for «eg», «frem» i stedet for "fram", osv. Kort sagt benyttet man seg av bokmålsformene av mange sentrale ord og bøyninger.

Det er også store dialektforskjeller i omegnen rundt Haugesund. På Sør- og Vest-Karmøy benytter man seg for eksempel av e-endinger hvor man i Haugesund benytter seg av å-endinger; "trappå" blir "trappe" osv. I Sveio i nord benytter man seg av o-endinger, noe som gjør at man sier "trappo". Slik er det også østover mot Vindafjord kommune.

Autoritetsdata