Munnharpe – Wikipedia
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Munnharpe er et lite musikkinstrument der tonen frembringes ved at man tapper med en finger på en elastisk metall- eller bambustunge som er festet til en ramme. Instrumentet holdes inntil munnen mot tennene (eller mot leppene for å unngå tannskader) slik at munnen fungerer som resonanskasse.
Tonen som frembringes kan ikke varieres, men ved å forme munnen på forskjellig måte kan musikeren fremheve ulike overtoner og dermed spille melodier. Disse kan på grunn av munnharpens funksjon bare bestå av naturtoner.
Meget tyder på at instrumentet stammer fra Asia, og at de eldste versjonene var av tre (bambus). Det eldste historiske belegg synes å være på en kinesisk tegning fra det 4. århundre f.Kr. som viser en musiker som synes å spille på munnharpe.[1] I Europa er de eldste funnene fra Frankrike. I 1868 fant man fem munnharper av bronse nær Rouen, antagelig stammer de fra gallisk-romersk tid (5. til 7. århundre).
Noen kjente norske munnharpespillere er: Bjørgulv Straume, Ånon Egeland, Hallgrim Berg, Jon Elling Buen Garnås og Sigurd Brokke.
Verdens største munnharpe befinner seg derimot i Østerrike.
Munnharpen er et svært populært instrument i fylkene Telemark og Vestfold, i tillegg til distriktet Setesdal i Agder. Valle i Setesdal regnes som oftest som munnharpemusikkens episenter i Norge. I tillegg til Valle er munnharpemusikken også populær i Vinje og Bø i Telemark, og Re i Vestfold.
- Leonard Fox: The Jew's Harp: A Comprehensive Anthology. Bucknell University Press, Lewisburg 1988, ISBN 978-0838751169
- Regina Plate: Kulturgeschichte der Maultrommel; Orpheus-Verlag; ISBN 3-922626-64-5