laktose – Store norske leksikon

Laktose, også kalt melkesukker, er et karbohydrat man finner naturlig i melken til alle pattedyr. Det er et disakkarid, noe som vil si at det er bygd opp av to monosakkaridmolekyler. Laktose består av en glukose-enhet og en galaktose-enhet.

Faktaboks

Også kjent som

melkesukker, 4-β-D-galaktopyranosyl-D-glukose, C₁₂H₂₂O₁₁

Uttale

laktˈose

Etymologi

av latin lac, ‘melk’ og -ose, som betegner sukker

For at kroppen skal kunne benytte seg av energien fra laktose må bindingen mellom glukosen og galaktosen brytes ned. Denne jobben gjøres av laktase, et enzym man finner i tarmen.

Om man ikke har laktase i tarmen, eller om tarmen ikke produserer laktase i store nok mengder vil man ved inntak av laktose oppleve å få vondt i magen. Man sier da at man har laktoseintoleranse.

Laktose er det viktigste av oligosakkaridene i melk fra pattedyr. Kvinnemelk inneholder 6,5–7 % laktose, kumelk 4,5–5 % laktose.