Øst-Afrika – Store norske leksikon

Øst-Afrika, region i Afrika som omfatter 13 land. En gruppe av landene omtales som Afrikas horn: Djibouti, Eritrea, Etiopia og Somalia. Lenger sør ligger landene som er medlem av det Øst-afrikanske Fellesskap (EAC): Burundi, Kenya, Rwanda, Tanzania, Sør-Sudan og Uganda. Burundi og Rwanda regnes også til Sentral-Afrika.

Djibouti, Eritrea, Etiopia, Somalia, Uganda, Kenya og Sør-Sudan er også medlem av den regionale samarbeidsorganisasjonen IGAD, som også omfatter Sudan.

Øst-Afrika omfatter også en rekke mindre øystater, disse er Komorene, Mauritius og Seychellene.

Geografisk omfatter Øst-Afrika omfatter Riftdalen med egenartede landformer og spesiell natur. De to høyste fjelltoppene i Afrika, Kilimanjaro og Mount Kenya, ligger i Riftdalen. Fjellkjeden rundt dalen munner ut i Etiopia og Djibouti, der den danner det karakteristiske hornet. Afrikas horn domineres av denne fjellkjeden, men har også lavtliggende områder, i deler av Etiopia, Djibouti og Somalia. Disse lavereliggende områdene er tørre, og opplever periodisk tørke.

Regionen omfatter også verdens nest største innsjø Victoriasjøen og verdens nest dypeste innsjø Tanganyikasjøen. Victoriasjøen renner ut i Nilen, som deretter går gjennom to av landene i Øst-Afrika, Uganda og Sør-Sudan. Rundt sjøene og langs Nilen er området dominert av savanne, som perioder også blir til en sump, Sudd, i Sør-Sudan.

Øystatene i Indiahavet er små og har et tropisk klima.