Jean Heiberg – Store norske leksikon

Heiberg var den yngste av fem søsken i en familie der både far og farfar var professorer i medisin. Moren døde av barselfeber en uke etter at Heiberg ble født, og faren døde da han var 13 år gammel. Søskenflokken ble spredt, og Heiberg bodde hos venner av familien, først i Kristiania og deretter på Hamar, hvor han tok artium i 1903.

Heiberg og fire av søsknene var utpekt som arvinger til Tomb herregård i Østfold. Det var meningen at Heiberg skulle drive gården, men han ville bli kunstner. Gården ble solgt, og Heibergs andel av salgssummen gjorde ham økonomisk uavhengig.

I januar 1908 drog Heiberg tilbake til Paris, og frem til 1912 tilbragte han bare somrene i Norge. Stavangermannen Fredrik Wilhelm Jacobsen skaffet Heiberg adgang til Sarah og Michael Steins store samling av radikal fransk kunst, og der opplevde han Henri Matisses bilder for første gang. Her møtte Heiberg et kunstnerintellekt og en malerisk uttrykksform som føltes som et svar på noen av de problemer han selv hadde arbeidet med. «Jeg fik høre, at Matisse var begynt å korrigere noen få beundrende malere, gratis og nærmest som et eksperiment». I februar samme år ble Heiberg en av de første elevene på Académie Matisse.

Sommeren 1908 var Heiberg på et kort besøk hos malervenner på Lillehammer. Han fortalte om sin nye lærer, som ingen i Norge hadde hørt noe særlig om. Henrik Sørensen, Einar Sandberg, Walther Halvorsen, svensken Birger Simonsson og islendingen Jón Stefánsson ble alle interessert og reiste samme høst til Paris for å studere hos Matisse.

Grunntanken i Matisses undervisning var å stimulere elevenes egen personlighet og kunstneriske særtrekk; prinsipper som Heiberg senere anvendte i egen undervisning. Når Matisse mente eleven behersket den akademiske tegning, fikk han frihet til å prøve ut mesterens teorier. De fleste elevene valgte å følge Matisses eget billeduttrykk; det rene fargemaleriet, der man malte med fargen rett fra tuben. Form og rom ble bygd opp ved hjelp av motsetninger mellom kalde og varme farger.

Matisse var en lederfigur for den franske fauvismen, der de sentrale begrepene var likevekt, renhet og ro. Heibergs maleri utviklet seg på fauvistisk grunnlag til en klar og konsekvent gjennomført helhet av form og farge, flate og volum, med utpreget konstruktiv holdning og i en samtidig fyldig og blond koloritt. Denne nesten klassiske roen og balansen preger bilder som Stående akt (1911), Mor og barn, Hester på havn og Eftasvæl (alle 1916), selvportrettet fra 1919 og To malerinner (1922).

I 1910 erklærte Matisse at Heiberg var moden til å begynne å arbeide selvstendig. Heiberg fortsatte samtidig å modellere i skulpturklassen. Han ble boende i Paris i ytterligere to år og studerte blant annet komposisjonsprinsipper og form- og fargelære. De fire maleriene Nordlandsgutt, Akt, Nature morte og Maleren Rudolph Thygesen fra årene 1910–1913 hører alle til Heibergs Matisse-inspirerte bilder, der ansiktene med sterkt markerte øyne og maskelignende ansiktstrekk og de sorte konturene er rene Matisse-sitater. Heiberg ble likevel aldri noen ortodoks “matissist”, bildene hans er i like stor grad inspirert av Cézanne. Innflytelsen fra Cézanne kan man se blant annet i Landskap fra Hvaler (1909, privat eie) og Hei, Ula (1911, Nasjonalmuseet).

På Høstutstillingen i 1909 utmerket Matisse-elevene seg, med Heiberg som den mest utpregede av dem, med en slags skandale-suksess. Kunstkritikeren Carl W. Schnitler berømmet Heiberg for sin koloristitt og styrke, men omtalte ellers Paris-malerne som Matisse-etterlignere. Werner Söderhjelm i Helsingfors mente at Heibergs Akt uten fare for den norske kunsts prestisje kunne vært utelatt fra den norske utstillingen i 1911. Det ble videre ment at Heiberg var for mye påvirket av fransk kunst, at han var ung og uferdig og for filosofisk og teoretisk anlagt. Det var likevel en enighet om at han hadde talent og var i utvikling.

I 1912 flyttet Heiberg hjem til Kristiania. Han giftet seg i 1913 med billedhuggeren Sigri Welhaven, og de nygifte oppholdt seg i Roma og Firenze vinteren 1913–1914, før den politiske uroen i Europa gjorde at de vendte hjem.

Ved den store jubileumsutstillingen i Kristiania sommeren 1914 dannet 14 norske malere, med Henrik Sørensen og Jean Heiberg i spissen, sin egen paviljong på utstillingsområdet på Frogner. Utstillingen «De 14» ble en stor publikumssuksess. Den friske og radikale holdningen i kunsten deres ble fremhevet, og de ble hyllet som fargens menn i norsk kunst. Det kom likevel også utbrudd som «at en gyseligere Samling av Styggedom og Unatur kan vanskelig tænkes paa en Gang».

Heiberg stilte ut seks bilder på utstillingen, blant annet Boksekamp; han var selv ivrig utøver av denne sporten. I tillegg viste han Akt (1912), Gammel kone (1909, RMS), Kvinner (1914, privat eie København), et blomsterbilde og et fjordbilde med badende gutter.

Heiberg kalte seg figurmaler og det er de mange portrettene, figur- og gruppebildene som er høydepunktene i hans produksjon. Han holdt separatutstillinger i 1911 og 1916, der viste han i tillegg til sommerbilder, portretter blant annet av Gretha Prozor (1914, Statens Museum for Kunst, København) og Sigri Welhaven Heiberg (1917, Göteborg Konstmuseum). Kritikerne var stort sett enige om at han innfridde de forventninger man hadde til hans talent og at påvirkningen fra det franske var i ferd med å overvinnes.

Utviklingen i Heibergs stil var spesielt merkbart i portrettet av den polsk-franske skuespilleren Gretha Prozor. Ved å markere og forskyve stolens armlener i forhold til modellens armer, en liten vridning på hodet samt fargenes kontrastvirkninger, gir portrettet inntrykk av ledighet, bevegelse og rom. En sammenligning med Matisses portrett av samme modell viser at Heiberg hadde større interesse for modellens individuelle trekk og personlighet.

Heiberg flyttet tilbake til Paris i 1919. På denne tiden var André Derain toneangivende i den franske kunstverdenen, med sin kjølige og lysfylte koloritt. Innflytelsen fra Derain kan sees i den svale fargebruken til Heiberg i Selvportrett ved staffeli (1919, Nasjonalmuseet). Blant Heibergs portretter ble dette et sentralt bilde.

Motiver som portrettene av vennene Henrik Sørensen (1921) og Thorvald Erichsen (1922), dobbeltportrettet To malerinner av hans andre kone Agnes og hennes søster, og gruppeportrettet Familien er alle metodisk og klart bygd opp, men har i tillegg en inderlighet i uttrykket og en varme som er typisk for Heibergs portretter.

Andre portretter av Heiberg inkluderer blant annet Jens Thiis (1933, Nasjonalmuseet) og Hans Aall (1944, Norsk Folkemuseum).

Krigsårene 1914–1918 ble en blomstringstid for Heiberg, blant annet med strand- og fjordmotiver fra Tjøme og Hvasser. Han malte motiver med nakne eller badende figurer, der skikkelsene var klassisk velproporsjonerte og paletten bleknet under det nordiske sommerlyset. Han kom fram til en klar og treffsikker form for inntrykk og opplevelser i landskap, mennesker og dyr, og solens spill over hav og land. Maleriene fra denne perioden inkluderer Veversken (1915, privat eie), Badende gutter (1915, Nasjonalmuseet), Eftasvæl (1916, privat eie), Hester på havna (1916, privat eie), Mor og barn (1916, privat eie) og Solblank dag (1916–1917, privat eie).

Den dempede koloritten føltes som en ny og fremmed stil fra Heiberg. Fargene fremhevet den strenge og sluttede formen som tilsynelatende var blottet for lyrikk og utbrudd av temperament. Men samtidig viste han en sjelden følsom behandling av mor- og barnmotivene og evne til å formidle det intense lys i strandbilder med sjø og sol, uten å tippe over til det sentimentalite.

Separatutstillingen han holdt i 1922 viste at Heiberg nå var kommet fram til en sikrere og mer selvfølgelig harmoni mellom motiv og billeduttrykk. Utstillingen viste portretter og landskapsbilder fra Pyreneene og Provence og fra sommerbesøkene på Kjeldsøy ved Kragerø, hvor han i flere år malte sammen med Thorvald Erichsen.

På Kjeldsøy tilbrakte Heiberg måneder om gangen i strengt, men lystbetont arbeid med hage, steinlegging og frukttrær. Når sollyset over sund og sjø ble for fristende malte han. Han malte helst lette, lysfylte sommerbilder, strand- og hagemotiver, bade- og regattabilder,

Somrene i skjærgården gjorde klassikeren Heyerdahl til en impresjonist, uten at han ga avkall på modernismens faste og sikre komposisjon. Han malte bare tre vinterbilder, og hans naturopplevelser fordeler seg grovt sett i to motivgrupper. Til den første gruppen hører bilder med sjø, fjord- og strandmotiver og rene naturmotiver, fra det fargekraftige Hei, Ula (1911, Nasjonalgalleriet) til de senere raske og spontane naturinntrykk fra utlandet og fra Norge. Den andre gruppen samler seg om motiver hentet fra hagen på Kjeldsøy, som Kastanjetreet (1943, privat eie), Gamle frukttrær (1945, Nasjonalmuseet) og I haven (1946, privat eie).

I midten av 1920-årene møtte Heiberg den danske maleren og teoretikeren Georg Jacobsen i Paris. Heiberg hadde stor interesse for den konstruktive komposisjon, noe som ble ytterligere forsterket gjennom vennskapet med. Gjennom dette vennskapet ble Heiberg ansporet til videre studier av Cézanne og til studier av proporsjonslæren og de optiske fenomener og persepsjonsteorier. Prinsippene for billedoppbygging gjenspeiles blant annet i portrettet Heiberg malte av Jacobsen i 1928.

I 1920 ble Heibergs ekteskap med Welhaven oppløst, og to år senere giftet han seg på ny, nå med den svenskfødte maleren Agnes Mannheimer, elev av Henrik Sørensen. 1923 fikk de en psykisk utviklingshemmet datter, og familien ble boende i Paris (med kortere opphold i Norge) frem til 1929. Maleriet Heiberg malte av sine to barn, Søsken (1930), med den trygge kvinneskikkelse bak barna, er en av de fineste barneskildringer i norsk kunst. Her kan man også gjenkjenne prinsippene om billedoppbygging fra Jacobsen.

Etter at han flyttet hjem til Norge i 1929, tok Heiberg igjen den rene fargen i bruk, blant annet i en rekke landskap fra Kragerø-skjærgården. Her blir påvirkningen fra Cézanne tydelig. Etter en koloristisk noe asketisk periode beveget hans kunst seg i senere år høyt opp i lyset.

Heiberg ble enkemann i 1934, og han var en engasjert far med særlig omsorg for datteren, som han tok med på utstillinger og sørget for å aktivisere, blant annet med veving.

I 1935 ble Heiberg professor ved Statens Kunstakademi, og under andre verdenskrig gjorde han en stor innsats for Det illegale akademi. Tyskerne innsatte NS-medlem Søren Onsager som professor ved Kunstakademiet høsten 1941, og både Heiberg og den andre professoren, Axel Revold, ble avskjediget. Samtidig forlot alle elevene akademiet, og sammen med professorene startet de Det illegale akademi.

Det første året holdt den hemmelige undervisningen til i lokaler i korsettfabrikken Norena i Pilestredet 15 (derav dekknavnet “Fabrikken”), senere privat hos skuespilleren Lauritz Falk på Frogner, hos finansmannen Johannes Sejersted Bødtker i Holmenkollen og høsten 1944 i et lagerlokale i Thereses gate. Revold og Heiberg gav korreksjon under hele krigen og støttet virksomheten med økonomisk og praktisk hjelp.

Heibergs elever beundret ham stort, både som menneske, kunstner og pedagog. Hans fåmælte korreksjon var legendarisk; det hendte at han bare stod og så uten å si noe. Da oppdaget ofte elevene selv feilene de hadde gjort, men en gang skal en elev ha besvimt av bevegelse over at professoren ikke sa et ord. Hun måtte hjelpes bort, mens den sjenerte Heiberg rødmende gikk videre til neste elev.

Heiberg var professor ved Statens kunstakademi i 1935–1955 og akademiets direktør i 1946–1955. De tjue årene som professor på akademiet ga etterkrigstidens norske malere et normgivende holdepunkt gjennom 1950-årenes abstrakte periode i norsk kunst.

Heiberg var 1910 med på å stifte Kunstnerforbundet, som var den dominerende utstillingsarrangør i hovedstaden frem til 1930. Da overtok Kunstnernes Hus, med Heiberg som formann i direksjonen, og gjorde Oslo til et av de fineste utstillingssteder i Europa. Heiberg satt også i Nasjonalgalleriets råd og innkjøpskomité. I alle år var han ansett som den våkne samvittighet i en vennekrets av temperamentsfulle eller stridbare kolleger. “Han er en av de få norske kunstnere i avantgarden som er aktet og æret av alle,” sa Henrik Sørensen 1933.

En retrospektiv utstilling over Heibergs arbeider i Kunstnernes Hus i 1947 var institusjonens honnør «til den mann, som med sin stillferdige autoritet, sin aldri sviktende takt, sitt uavhengige frisinn mer enn noen annen enkelt mann har bidratt til å skape respekten for Kunstnernes Hus i de grunnleggende år» skrev maleren Alf Rolfsen i katalogen.

Det samlede maleriske uttrykket i Heibergs produksjon viser en indre sammenheng og estetisk ro. Han kunstneriske temperament kunne til tider virke virket kjølig og beregnende, men personligheten kommer frem i valg av motiver som stod ham særlig nær: barnet, kvinnen, en god venn og sommeren i den norske skjærgård.

Med sine komposisjonsprinsipper bidrog Heiberg til å forberede grunnen for monumentalmaleriet i norsk kunst. Selv utførte han kun én freske, i Papirindustriens forskningsinstitutt i Oslo (1956). I den klassisistiske strømning som preget midten av 1930-årene, ble Heibergs maleri et korrektiv og en målestokk for hans egen generasjon.

Heiberg er blitt stående som en fornyer i norsk kunst, og samtidig en formidler av kontinuitet og tradisjon. Han deltok i utstillinger i hele Europa, samt i New York og Rio de Janeiro, og hans malerier henger i offentlige kunstsamlinger i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Flere av hans etterlatte kunstverk ble i 1997 gitt i testamentarisk gave til Nasjonalmuseet og Nordnorsk Kunstmuseum.

Heiberg ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1956, og han mottok Statens kunstnerlønn fra 1959.

• Opphold i München 1904–1905
• Paris 1905, 1908–1912, 1919–1929, med somrene i Norge
• Studieopphold og reiser til Italia 1913–1914
• Kreta og Hellas 1958
• Sicilia 1962
• Nord-Italia 1965

• Professor ved Statens Kunstakademi, Oslo 1935–1941 og direktør samme sted 1946–1955
• Medlem av utstillingskomiteen for Den norske kunstutstillingen i Liljevalchs Konsthall, Stockholm 1917
• formann i direksjonen for Kunstnernes Hus, Oslo 1930–1946
• medlem av Nasjonalgalleriets råd og innkjøpskomité 1930–1946
• medlem av Den faste Jury 1935–1937
• æresmedlem av tilsynsrådet for Kunstnernes Hus, Oslo 1950–1976

• K St. O.O. 1956
• Statens kunstnerlønn fra 1959

• Portrett utført av Henrik Sørensen (olje, 1909, privat eie)
• Tegning utført av Kurt Ljungstedt gjengitt i Dagens Nyheter 18.3.1917
• Selvportrett ved staffeli (1919, Nasjonalgalleriet, Oslo)
• Byste utført av Adam Fischer (1928, Frederiksborg museum, Danmark)
• Portrett utført av Georg Jacobsen (olje, 1929, Moderna Museet Stockholm)
• Selvportrett (olje, 1931, Göteborgs konstmuseum)
• Selvportrett (olje, 1932, privat eie)
• Selvportrett (olje, 1944, De Heibergske Samlinger, Ambla, Sogn)
• Tegning utført av Pedro gjengitt i Verdens Gang 17.12.1954
• Selvportrett (olje, 1966, privat eie)
• Tegning utført av Gösta Hammarlund gjengitt i Dagbladet 19.8.1970
• Tegning utført av Rolf Lunde gjengitt i Dyre Vaa: Rolf Lunde, Oslo 1948, s. 25