Louis Pasteur – Store norske leksikon

Pasteur påviste hvordan forskjellige typer fermentering forårsakes av bestemte typer bakterier og gjærsopper og at disse mikroorganismene ikke oppstod ved såkalt spontangenerasjon, men måtte tilføres utenfra. Disse forsøkene gav støtet til den britiske legen Joseph Listers innføring av antiseptikken.

I 1857 ble Pasteur forskningssjef i Paris. I 1864 ble han sendt til Jura fordi vindyrkerne der holdt på å bli ruinert av uhell med vinleggingen. Der fant han at vinen ble sur på grunn av en parasitt. Han fant også ut at den kunne fjernes ved å varme opp vinen i kort tid. Denne metoden har senere fått navnet pasteurisering og brukes nå blant annet for å gjøre melk holdbar.

Året etter befridde han silkeindustrien for en sykdom som rammet silkeormene og som ble fremkalt av mikroorganismer.

I 1877 rettet Pasteur sin interesse mot miltbrann (anthrax), en sykdom som rammet sauebestanden voldsomt. Dette arbeid ble avbrutt noen år senere, da han en tid arbeidet med å finne årsaken til hønsekolera. Han isolerte mikroben som forårsaket sykdommen og fremstilte en vaksine mot den. Han nådde tilsvarende resultater når det gjaldt miltbrann, men dette ble møtt med sterk skepsis. Likevel vakte det begeistring da Pasteur ved et eksperiment med vaksinerte og uvaksinerte dyr beviste vaksinens effektivitet.

Han kastet seg deretter over studiet av hundegalskap (rabies) og oppnådde også her fremragende resultater. I 1885 helbredet han en ung gutt som var bitt av en hund med rabies. På grunn av dette tok Académie des Sciences initiativ til å opprette Pasteur-instituttet i Paris. Instituttet ble grunnlagt i 1887, men Pasteur var da så svekket av sykdom at han ikke kunne lede eller arbeide ved instituttet.