Maximilian 2. – Store norske leksikon

Maximilian 2. var keiser av Det tysk-romerske riket fra 1564 til 1576. Han tilhørte huset Habsburg.

Maximilian ble oppdratt i Spania og giftet seg med sine kusine Maria av Habsburg, datter av keiser Karl 5. Maximilian var visekonge i Spania i årene 1549–1551, og ble stattholder i Ungarn i 1552. Han ble konge av Böhmen i 1562, konge av Ungarn i 1563 og tysk-romersk keiser året etter, da faren Ferdinand 1. døde.

Han var intelligent, dyktig og religiøst tolerant og hadde sympati for lutherdommen, hvor han så på den kirkelige splittelsen som en ulykke. Maximilian forsøkte forgjeves å få Filip 2. til å mildne terroren mot protestantene i Nederlandene. Da han ble keiser i 1564, gav Maximilian sine undersåtter fri religionsutøvelse. Jesuittene fikk overtaket i skolene, men ellers bredte lutherdommen seg over hele riket. På dødsleiet nektet han å ta i mot den siste olje, og dette har ledet til spekulasjoner om at han døde som lutheraner. Han lot likevel sin sønn og etterfølger Rudolf 2. utdanne av jesuitter i Spania mens han var ved hoffet hos sin onkel Filip 2.

Maximilian fikk 16 barn. To av sønnene, Rudolf og Matthias, ble keisere av Det tysk-romerske riket. To av døtrene ble dronninger: Anne giftet seg med Filip 2. av Spania, og Elisabeth giftet seg med Karl 9. av Frankrike.