NGO – ikke-statlig organisasjon – Store norske leksikon

I 1945 innførte FN betegnelsen «Non-Governmental Organisations» for alle ikke-statlige, ikke-kommersielle organisasjoner som fikk status som observatører i FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC). Generelt har dette etter hvert ført til en praksis der en NGO, etter søknad, kan få offisiell observatørstatus i mellomstatlige organisasjoner der deres virksomhet er relevant. Dermed får de mulighet til å sende delegater (uten stemmerett) til internasjonale møter eller konferanser hvor medlemsstatenes regjeringer tar avgjørelser som er av betydning for NGO-enes arbeid.

NGO-ene bidrar ofte med spesialkunnskap på sitt område slik at ledere og maktpersoner kan komme med bedre løsninger på de problemene NGO-ene er opptatt av. I diplomatisk sammenheng oppfattes derfor uttrykket NGO vanligvis som organisasjoner med observatørstatus i FN, Europarådet, EU eller andre mellomstatlige organisasjoner.

Det finnes flere millioner NGO-er i verden spredt på mange forskjellige kontinenter. Disse kan ha forskjellig struktur og organisasjonsform, og arbeider med både internasjonale og nasjonale temaer. Ikke-statlige organisasjoner som driver med internasjonal virksomhet kalles for INGOs (International Non-Governmental Organizations).

De fleste ikke-statlige organisasjoner er ikke-kommersielle (non-profit), noe som betyr at de ikke drives med tanke på å tjene penger. NGO-er har normalt ikke vare- eller tjenestesalg som hovedinntektskilde, men får driftsmidler direkte fra medlemmer eller donorer som ønsker å støtte organisasjonen. Donorer kan for eksempel være næringslivsaktører, stater eller privatpersoner.

De medlemsbaserte NGO-ene styres direkte av sine egne medlemmer og har som regel målsettinger og prosjekter som medlemmene selv er opptatt av. NGO-er som ikke er medlemsbaserte styres gjerne i større grad av donorer. Disse har oftere målsettinger og prosjekter som er mer påvirket av donorenes ønsker.

Ikke alle NGO-er har vært like flinke til å gjennomføre de prosjektene de har sagt at de skal gjennomføre. I noen land har NGO-er og INGO-er derfor blitt møtt med mistro og mistenksomhet rundt sin virksomhet. Flere internasjonale ikke-statlige organisasjoner (INGOs) har derfor inngått et samarbeid for å styrke sin troverdighet gjennom å opprette årlige «ansvarlighetsrapporter» (accountability reports) som forvaltes av et uavhengig, felles organ kalt INGO Charter.

I rapportene må INGO-ene oppgi detaljert informasjon om organisasjonens inntektskilder, arbeidsmetoder og oppnådde resultater. Flere av de store internasjonale ikke-statlige organisasjonene, slik som Amnesty International, Oxfam, Islamic Relief og Transparency International er med i dette samarbeidet.

• Dromi, Shai M. (2020). Above the Fray: The Red Cross and the Making of the Humanitarian NGO Sector. University of Chicago Press. (Tilgjengelig her.)