Norgesparagrafen – Store norske leksikon
- ️Thu Nov 28 2024
Under Christian 3. ble Norge politisk underordnet Danmark. Norske historikere har karakterisert landet som et dansk «lydrike». I Christians håndfestning (kontrakten mellom ham og det danske riksrådet) står det i den såkalte Norgesparagrafen at «Fordi Norges rike nå er så forringet, både av makt og formue, og Norges innbyggere ikke alene har råd til å underholde en herre og konge, er samme rike forbundet til å bli hos Danmarks krone til evig tid. Flesteparten av Norges riksråd, spesielt erkebiskop Olav, som er det største hodet der i riket, har nå to ganger i løpet av en kort tid, med mesteparten av riksrådet, gått imot forpliktelsene til Danmarks rike. Da har vi derfor lovet og sagt til Danmarks riksråd og adel at dersom den allmektige Gud har ment det slik at vi skal ha Norges rike, eller noen av de tilhørende landsdeler, slott, land eller sysler, under vår lydighet, skal det heretter være og bli under Danmarks krone, slik som de andre land, Jylland, Fyn, Sjælland eller Skåne. Norge skal heretter ikke være eller hete et kongerike for seg, men være en del av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid.»
Norgesparagrafen er en vanlig betegnelse på det tredje avsnittet i kong Christian 3.s håndfestning av 1536. I Norgesparagrafen står det blant annet at Norge skulle opphøre å være selvstendig rike, men for fremtiden være underordnet Danmarks krone på linje med de danske landskapene.
Norgesparagrafen innleder – sammen med avskaffelsen av det norske riksrådet og nedleggelsen av den norske katolske kirkeprovinsen – den såkalte lydriketida i norsk historie.
Teksten
Norgesparagrafen utgjør tredje avsnitt i håndfestningen.
Oversatt til moderne norsk
Fordi Norges rike nå er så forringet, både av makt og formue, og Norges innbyggere ikke alene har råd til å underholde en herre og konge, er samme rike forbundet til å bli hos Danmarks krone til evig tid. Flesteparten av Norges riksråd, spesielt erkebiskop Olav, som er det største hodet der i riket, har nå to ganger i løpet av en kort tid, med mesteparten av riksrådet, gått imot forpliktelsene til Danmarks rike. Da har vi derfor lovet og sagt til Danmarks riksråd og adel at dersom den allmektige Gud har ment det slik at vi skal ha Norges rike, eller noen av de tilhørende landsdeler, slott, land eller sysler, under vår lydighet, skal det heretter være og bli under Danmarks krone, slik som de andre land, Jylland, Fyn, Sjælland eller Skåne. Norge skal heretter ikke være eller hete et kongerike for seg, men være en del av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid. Hvis feider derav kan komme, skal Danmarks riksråd og innbyggere være pliktige til å være tro med oss og hjelpe til å rykke ut.
Originalteksten fra 1536
Och efftherthij att Norgis riige nw saa forringeet er bode aff magtt och formwæ, och Norgis riigis jndbiggere jcke aldene formwæ att vnderholde thennom ænn herre och konnyng, och samme riige er dog forbundet att bliffue hoes Danmarcks krone till ewiig tiidt, och fleste parthenn aff Norgis riigis raadt, besönnerligenn erchebicop Oluff, som nw er thet störste hoffuett ther vdj riiget, nw vdj ænn kortte tiidtt er twende gange mett meste partenn aff Norgis riigis raadt falldne frann Danmarcks riige emodt theres egene forplictellsze, tha haffue vij therefore loffuett och tilsagt Danmarcks riigis raadt och aadell, att thersom gudt aldmegtiste thet saa forsiett haffuer, att vij samme Norgis riige eller nogre the ledmode, slotte, lande eller sysszell, som ther tiill hörer, kunde bekrefftige eller bekomme vnder vorrt hörszom, tha skall thet heer effther weere och bliffwe vnder Danmarcks krone, liige som eth aff the andre lande, Jutland, Fyenn, Sielandt eller Skonæ eere, och her effther jcke weere eller hede jnget koninge riige for seg, menn eth ledermodt aff Danmarcks riige och vnder Danmarcks krone till ewiige tiidt, dog, hues feigde ther aff kan komme, schulle Dan. riigis raadt och jndbiggere wære plictuge mett oss troligenn att hielppe vddraghe.