René Laënnec – Store norske leksikon

Ved inngangen til det 19. århundre skjedde det store forandringer og fremskritt innen den kliniske medisinen. Det ble fremstilt tekniske hjelpemidler til undersøkelse av patologiske tilstander som man tidligere bare hadde måttet akseptere som de var.

Laënnec kom tidlig til å interessere seg for luftveislidelser, som forekom hyppig på hans tid. Han begynte sin medisinske løpebane ved et militærhospital, hvor han måtte følge Napoleon Bonapartes hær som militærlege – blant annet til Afrika. Han fikk likevel anledning til å ta sin doktorgrad i 1804, og begynte etter hvert til å interessere seg for den patologiske anatomien. Laënnec kom til å arbeide både ved Salpétrière (1814) og ved Charité i Paris. Her kom han til å gi verdifulle bidrag til behandling av hjerte og lunger, og han ble hedret for sitt banebrytende arbeid Traité du diagnostic des maladies des poumons et du coeur (1819).

Laënnec var også en habil fløytespiller og produserte selv flere av sine instrumenter, som den gang var av tre. Det fortelles – kanskje som en anekdote – at Laënnec en dag fikk se to smågutter som lekte med et trestykke som de holdt inntil øret, slik at den ene kunne høre når den andre laget skrapelyder i den andre enden. Laënnec kom dermed på den tanken at prinsippet kanskje kunne brukes i klinisk sammenheng. For å undersøke de syke måtte man den gang legge øret inntil ryggen eller brystet på pasienten – hvilket naturligvis ikke sømmet seg overfor kvinner. Da han en dag hadde en dame på kontoret, rullet han sammen et papirark, og oppdaget at det var mulig å høre hjerteslagene og pusten hennes på den måten. I 1816 hadde han sitt fløytelignende hørerør ferdig, som han kalte stethoscope.

Likevel er det kanskje en skjebnens ironi at stetoskopets oppfinner etter hvert måtte avbryte sitt arbeid ved hospitalet av stadig dårligere helse. Laënnec døde av tuberkulose.