Sør-Varanger – kommune i Finnmark – Store norske leksikon

Landskapet nord i Sør-Varanger er flattliggende og småkupert, innskåret av fjorder og med mange øyer. Berggrunnen tilhører Øst-Finnmarks grunnfjellsområde og består for det meste av gneis og granitt med mindre partier grønnstein, glimmerskifer og kvartsitt.

Pasvikdalen danner den sørlige delen av kommunen. Den er forholdsvis bred og frodig. I dette området opptrer en rekke sedimentære jernmalmforekomster og enkelte sulfidforekomster med kobberinnhold. Jernmalmforekomstene er de største vi kjenner i Norge i dag, og ga i perioden 1906–1997 grunnlag for et av landets mest betydelige bergverksforetak (A/S Sydvaranger). Utslipp fra industribyene Nikel og Zapoljarnyj i Russland har i kommunens nordøstlige del gitt forurensningsproblemer, spesielt på reinbeiter og i enkelte fiskevann.

Kommunen har en variert vegetasjon og fauna. Plantene har innvandret fra øst og vest og danner botanisk skille mellom Europa og Asia. I Øvre Pasvik er et område fredet som nasjonalpark med urørt furuskog, urskog og med enkelte forekomster av gran.

Industri og tjenesteyting dominerer næringslivet i Kirkenes-området, men primærnæringene er av stor betydning i kommunen generelt. Det drives et allsidig husdyrhold med særlig vekt på storfe. Det er noe skogbruk, hovedsakelig i Pasvikdalen. Fiske har en viss betydning som kombinasjonsnæring, og ved Varangerfjorden lengst nordvest i kommunen også som eneyrke.

Gruvedriften i Sør-Varanger (A/S Sydvaranger) pågikk i årene 1906–1997 og 2009–2015. Av industri for øvrig kan nevnes slipp i Kirkenes (Kimek AS) og fiskebruk i Bugøynes, som er kommunens eneste fiskevær. Det er utstrakt handels- og næringsutveksling med det nordvestlige Russland fra siste halvdel av 1990-årene.

Sør-Varanger er kommunen med nest størst vannkraftproduksjon i Finnmark, og er en middels stor kraftkommune på landsbasis. De fire vannkraftverkene i kommunen produserer til sammen 441 gigawattimer i året (gjennomsnitt 1993-2020). Det største kraftverket er Skogfoss (i drift fra 1964), som står for omtrent to tredjedeler av vannkraftproduksjonen. Andre store kraftverk er Melkefoss (1978) og Kobbholm (2010). Pasvik Kraft er hovedeier av nesten all vannkraftproduksjonen i kommunen.

I Kirkenes utkommer Sør-Varanger Avis tre ganger ukentlig.

Sør-Varanger har lavest arbeidsledighet i Finnmark, med 2,1 prosent mot 2,7 prosent i fylket (desember 2018).

Kirkenes er sentrum for offentlig administrasjon, forretninger og annen tjenesteyting. Stedet har sykehus, videregående skole, turisthotell, gjestgiveri og pensjonat.

I Svanvik ligger Svanhovd miljøsenter, NIBIO, som er et forskningssenter for landbruk, miljø og forurensning, etablert i 1992. Her ligger også beredskapsenheten til Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (tidligere Statens strålevern), og Pasvik folkehøyskole.

Sør-Varanger hører til Finnmark politidistrikt, Indre og Østre Finnmark tingrett og Hålogaland lagmannsrett.

Kommunen er med i regionrådet Øst-Finnmark regionråd sammen med Berlevåg, Båtsfjord, Gamvik, Lebesby, Nesseby, Tana, Vadsø og Vardø.

Sør-Varanger kommune tilsvarer soknet Sør-Varanger i Varanger prosti (Nord-Hålogaland bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Sør-Varanger til Varanger fogderi i Finmarkens amt.

Området har tradisjonelt vært befolket av skoltesamer, nordsamer og etter hvert norsk/finsk eller kvensk befolkning. Ved etableringen av gruvedriften ved AS Sydvaranger i 1906 ble samfunnet bygget opp til det vi kjenner i dag. Befolkningen økte og gikk over fra å leve av primærnæringer som reindrift, fiske og fangst, og litt begrenset småbruk, til industrisamfunn med Kirkenes som kommunesenter.

Viktige attraksjoner er utsiktstårnet Høyde 96 («Nittisekshøgda») med utsikt til Nikel på russisk side, landskap, vegetasjon og dyreliv i Pasvikdalen, Grense Jakobselv med Oscar 2s kapell og utsyn mot Barentshavet, St. Georgs kapell i Neiden, samt laksefiske i elvene. Mange oppsøker Sør-Varanger for historiske severdigheter, enten det dreier seg om funn etter tidlig samisk kultur eller nyere historie.

Kirkenes ble nærmest totalskadd under andre verdenskrig. Sør-Varanger var det første norske området som ble frigjort av Den røde armé i 1944, og det er reist flere minnesmerker om dette. Før frigjøringen ble befolkningen tvangsevakuert, men en del av innbyggerne gjemte seg i gruvegangene ved Bjørnevatn.

Bibliotekbygningen i Kirkenes ble gitt som gave fra norske lærere som ble deportert fra Sør-Norge til Kirkenes under andre verdenskrig (se lærerstriden og Kirkenesferden). Bygningen var i bruk som bibliotek til 1994, da biblioteket ble flyttet til mer moderne lokaler. I Kirkenes ligger Grenselandmuseet, Varanger Museum. Der er også Saviomuseet lokalisert (etablert i 1994), med en fast utstilling av den samiske kunstneren John Andreas Savio. Grenselandmuseet gir et bilde av blant annet grensehistorie, andre verdenskrig og av gruvedriften i området.

Kommunevåpenet (godkjent i 1982) er skrådelt av gull og rødt ved tretunget flammesnitt. Motivet henspiller på tretallssymbolikk.

• Beddari, Olav (2005): Fra vår grense mot Finland og Russland: historie, minner og meninger, ny utgave
• Lunde, Aage: Sør-Varangers historie, 1979. Utgitt av Sør-Varanger historielag 1997–2005, fem bind.
• Wikan, Steinar (1995): Grensebygda Neiden: møte mellom folkegrupper og kampen om ressursene