snl.no

vegetasjonstyper – Store norske leksikon

️Mon Jul 22 2024

Vegetasjonstypene fordeler seg i landskapet etter topografi, vanntilgang, næringstilgang og lokalklima.

Jordalen, Dovre.

Vegetasjonstype er en betegnelse brukt om planter som vokser sammen på et bestemt et område, fordi de har felles krav til de økologiske forholdene på voksestedet.

Faktaboks

Også kjent som

vegetasjonstype

Dette vil si at plantene har samme krav til for eksempel vann og næring i jorda, til temperatur – og i fjellet også snødekke. Vegetasjonstypene er klassifisert i et hierarki med hovedtyper som kan deles inn i mer detaljerte enheter.

Mens vegetasjonssoner avspeiler plantedekkets krav til varmemengde i vekstsesongen – fra sør til nord og fra kyst til fjell – fordeler vegetasjonstypene seg etter økologiske forhold innenfor vegetasjonssonene.

Eksempler på vegetasjonstyper

Høgstaudeskog med dunbjørk — Høgstaudeskog finnes ofte med gran i tresjiktet, i fjellskogen med dunbjørk, mens høgstaude furuskog er mer uvanlig.

Planter som har noenlunde samme krav til vekstforholdene vil finnes på samme sted. De danner det vi kaller vegetasjonstype eller plantesamfunn.

En vegetasjonstype kjennetegnes av et sett indikatorarter som har spesifikke krav til sitt miljø. For eksempel er skogfiol og fingerstarr indikatorarter for vegetasjonstypen lågurtskog; maiblom og skogstjerne er indikatorer for blåbærskog; greplyng og flere lavarter vokser på rabber med tynt snødekke – lavhei; mens musøre og moselyng kjennetegner områder der snøen ligger lenge utover sommeren – såkalte snøleier.

Vegetasjonstyper i skog

Bærlyngskog, Ringerike — Bærlyngskog med mye blåbærlyng.

Blåbærskog — Blåbærlyng er ofte en dominerende art i blåbærskog.

Blokkebærskog, Sigdal — Blokkebærskog med blomstrende røsslyng.

Lavskog med massiv dekning av kvitkrull. Folldal.

En vegetasjonstype kan dannes overalt hvor det vokser planter, men er mest brukt i naturlig vegetasjon, slik som skog og fjell.

Landsskogtakseringen definerer 22 vegetasjonstyper i skog som registreres på prøveflater over hele landet:

Kunnskap om vegetasjonstypene og artenes miljøkrav blir brukt som et verktøy i skogforvaltningen. Den forteller om foryngelsesforhold, om området er egnet for naturlig foryngelse eller om planting er mest hensiktsmessig. Den kan gi føringer om riktig hogstform og gir informasjon om produksjonsevne og biologisk mangfold.

Vegetasjonstype registreres også ved skogbruksplanlegging, og er et viktig grunnlag ved kartlegging av livsmiljøer i forbindelse med miljøregistrering i skog (MiS).

Vegetasjonstyper i fjellet

Rishei, Grimsdalen — Rishei dekker store areal rett over skoggrensa.

Elveører og grusvifter er vegetasjon på ustabil mark på ører i eller langs elveløp som regelmessig blir oversvømt. Ustabile grusvifter i dalsider, samt brefronter er også en del av denne vegetasjonstypen. Her fra Rondvassbu i Rondane nasjonalpark i Sel kommune i Innlandet fylke.

I fjellet gjenspeiler vegetasjonstypene tilgang på vann og næring i jorda, men også i stor grad høyde over havet og snødekkets varighet – og noen steder også beitetrykk fra husdyr og rein.

Myrene deles inn etter artssammensetning, næringstilgang og grad av forsumping.

NIBIO bruker 12 hovedtyper av vegetasjon i sin landsomfattende kartlegging av fjellområder:

Nr	Vegetasjonsgrupper og vegetasjonstyper	Areal i km²	Areal i %
1	Snøleie	19 521	6
1a	Mosesnøleie	7 088	2,2
1b	Grassnøleie	7 525	2,3
1c	Frostmark, letype	4 908	1,5
2	Heisamfunn i fjellet	76 723	23,7
2a	Frostmark, rabbetype	1 810	0,6
2b	Tørrgrashei	1 672	0,5
2c	Lavhei	19 452	6,0
2d	Reinrosehei	2 776	0,9
2e	Rishei	39 077	12,1
2f	Alpin røsslynghei	5 946	1,8
2g	Alpin fukthei	5 990	1,9
3	Engsamfunn i fjellet	8 343	2,6
3a	Lågurteng	4 837	1,5
3b	Høgstaudeeng	3 506	1,1
4	Lauvskog	44 724	13,8
4a	Lav- og lyngrik bjørkeskog	11 905	3,7
4b	Blåbærbjørkeskog	20 139	6,2
4c	Engbjørkeskog	10 915	3,4
4d	Kalkbjørkeskog	12	0,0
4e	Oreskog	1 117	0,4
4f	Flommarkkratt	31	0,0
4g	Hagemarkskog	605	0,2
5	Varmekjær lauvskog	1 461	0,4
5a	Fattig edellauvskog	464	0,1
5b	Rik edellauvskog	997	0,3
6	Furuskog	30 470	9,4
6a	Lav- og lyngrik furuskog	26 216	8,1
6b	Blåbærfuruskog	3 996	1,2
6c	Engfuruskog	183	0,1
6d	Kalkfuruskog	76	0,0
7	Granskog	33 072	10,2
7a	Lav- og lyngrik granskog	3 938	1,2
7b	Blåbærgranskog	22 439	6,9
7c	Enggranskog	6 695	2,1
8	Fukt- og sumpskog	12 878	4
8a	Fuktskog	3 382	1,0
8b	Myrskog	2 276	0,7
8c	Fattig sumpskog	5 492	1,7
8d	Rik sumpskog	1 729	0,5
9	Myr	28 777	8,9
9a	Rismyr	7 697	2,4
9b	Bjønnskjeggmyr	2 386	0,7
9c	Grasmyr	17 602	5,4
9d	Blautmyr	824	0,3
9e	Starrsump	269	0,1
10	Åpen mark i låglandet	7 088	2
10a	Kystlynghei	2 684	0,8
10b	Røsslynghei	1 765	0,5
10c	Fukthei	2 370	0,7
10d	Knauser og kratt	50	0,0
10e	Fukt- og strandenger	147	0,0
10f	Sanddyner og grusstrender	20	0,0
10g	Elveører og grusvifter	53	0,0
11	Jordbruksareal	12 239	3,8
11a	Dyrka mark	9 435	2,9
11b	Beitevoll	2 805	0,9
12	Uproduktive og bebygde areal	30 684	9,5
12a	Jord og grus	198	0,1
12b	Ur og blokkmark	14 743	4,6
12c	Bart fjell	11 323	3,5
12d	Bebygd areal, tett	714	0,2
12e	Bebygd areal, åpent	641	0,2
12f	Anna nytta areal	937	0,3
12g	Varig is og snø	2 127	0,7
13a/13b	Ferskvann	17 789	5,5

Artsdatabanken sitt natursystem (NIN) har en atskillig mer detaljert inndeling, og omfatter foruten all fastmark og myr også vegetasjon i innsjøer og marine vannmasser.

Kartlegging av vegetasjonstyper

Sanddyner, Ognastranda — Sanddyner på Jæren

Vegetasjonstypene lar seg kartfeste ved bruk av flyfoto og feltbefaringer, og det blir laget kart over vegetasjonstyper i mange områder. Slike kart kalles vegetasjonskart.

Vegetasjonskartene har flere bruksområder: Vurdering av naturkvaliteter i spørsmål om etablering av verneområder, verdsetting av husdyrbeite i utmark og som turkart for naturinteresserte. Kart over vegetasjonstyper gir dessuten generelt et grunnlag ved planlegging og forvaltning i naturområder, ved utvikling av utmarksbaserte næringer og i forskning og undervisning.

NIBIO har kartlagt vegetasjonstyper siden 1970-tallet, og så langt er rundt ti prosent av Norges utmarksareal kartlagt.