Vjatsjeslav Molotov – Store norske leksikon

Molotov var medlem av det sosialdemokratiske partiets bolsjevikfløy fra 1906 og ble en rekke ganger arrestert. Under oktoberrevolusjonen i 1917 var han medlem av Petrograds militær-revolusjonære råd, og i den russiske borgerkrigen i 1918–1920 hadde han viktige partiverv i Petrograd, Nizjnij Novgorod og Donbas. Fra 1921 til 1957 var han medlem av kommunistpartiets sentralkomité, fra 1926 også medlem av politbyrået (senere presidiet).

Molotov var statsminister i perioden 1930–1941, utenriksminister i perioden 1939–1949, første visestatsminister i perioden 1949–1956, og etter Stalins død i 1953 igjen utenriksminister. Han var minister for statskontroll i årene 1956–1957, deretter ambassadør i Mongolia. Han var fast sovjetisk representant ved Det internasjonale atomenergibyrå i Wien i årene 1960–1961.

Molotov var en hard og utholdende forhandler, noe han viste i forbindelse med den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten («Molotov–Ribbentrop-pakten») i 1939 og senere i forholdet til de øvrige allierte. Han var Josef Stalins mann og representerte den harde linjen i sovjetisk utenrikspolitikk etter «folkefrontstiden» i 1930-årene. Også etter Stalins død stod han som representant for denne linjen, og han ble fjernet som utenriksminister like før den jugoslaviske statslederen Josip Titos besøk i Moskva i 1956.

I forbindelse med Nikita Khrusjtsjovs kampanje for desentralisering av industrien fra februar 1957 ledet Molotov forsøket på å tvinge ham til å gå av. Sammen med Georgij Malenkov, Lazar Kaganovitsj og Dmitrij Sjepilov ble Molotov i juni fordømt av sentralkomiteen og fjernet fra komiteen og partipresidiet. Derimot ble han ikke anklaget for medskyldighet i stalintidens terrorhandlinger (se den store terroren og Moskvaprosessene) mot partimedlemmer.

I 1961 ble Molotov utsatt for nye og hardere angrep, og i 1962 ble han fratatt partimedlemskapet. Mot slutten av sitt liv ble Molotov rehabilitert, og han ble i 1984 gjenopptatt som medlem av kommunistpartiet.