amfibier – Store norske leksikon

Nålevende amfibier karakteriseres av naken hud og oftest to par med bein. Larven eller rumpetrollet har gjeller og lever oftest i vann, mens de fullt utviklede amfibiene har lunger.

Beina er forskjellig utviklet, de mangler hos ormeamfibiene og er svakt utviklet hos de fleste haleamfibier, mens bakbeina hos de haleløse amfibiene ofte er kraftige springbein. Tærne mangler klør. Virvelsøylen er varierende utviklet. Ribbeina er korte, og er ikke forbundet med brystbeinet. Hodeskallen består delvis av brusk og har to leddknuter til virvelsøylen. Tenner kan finnes på flere knokler i munnhulen. De er ganske små og kan mangle helt. Huden har et hornlag som skiftes, og det er rikelig med hudkjertler, mest slimkjertler, men ofte også giftkjertler.

Hjernen er liten, men noe bedre utviklet enn hos fiskene. Lukteorganer og øyne er oftest velutviklet. Høreorganet har en trommehinne som går i ett med hudoverflaten.

Hjertet har to forkamre og ett hjertekammer. Det er to sekkformete lunger, hvis indre overflate er glatt eller med korte utposninger. Lungene er lite effektive, slik at dyrene for en stor del ånder med huden.

Siden amfibier er vekselvarme, trives de best i varmere strøk. De få som lever i kaldere områder, ligger i dvale om vinteren.

De fleste amfibier legger egg i ferskvann, siden de ikke tåler saltvann, og larven (rumpetrollet) lever i vann inntil lungene er utviklet. Noen få amfibier har yngelpleie.

Amfibier er utbredt over det meste av jorda. De mangler bare i polare strøk, ekstremt tørre områder og på enkelte avsidesliggende øyer, som Galápagos. Det finnes heller ikke naturlige forekomster av amfibier på Island. Høyest artsrikdom har vi i tropiske områder i Sør-Amerika og Vest Afrika. Fra disse områdene avtar artsmangfoldet med økende breddegrad.

De 8807 nålevende artene deles i tre ordener; ormeamfibier, haleamfibier og haleløse amfibier.

Amfibiene hører med blant de dyregruppene som i den senere tid har vist størst tilbakegang i antall arter og størrelse på populasjonene. Mange arter er utdødd. I dag regner vi med at i overkant av 40 prosent av artene i verden er truet av utryddelse og har blitt ført opp på IUCNs globale rødliste.

Amfibiene står overfor en rekke trusler. Dette har delvis sammenheng med at huden deres er gjennomtrengelig for vann og stoffer løst i vannet. Dessuten er de i landfasen utsatt for uttørking. Mange amfibier er avhengige av to leveområder: De legger egg i vann, mens de tilbringer resten av tiden på land. De møter derfor store utfordringer både på land og i vann.

Den største trusselen mot amfibiene er trolig ødeleggelse av leveområdene, som for eksempel tørrlegging, gjenfylling og utbygging av landområdene rundt yngledammen, noe som ødelegger vandringsruter og overvintringsplasser. De senere årene har vi sett en sterk spredning av en dødelig hudsykdom som heter chytridiomykose. Denne dreper amfibier også i områder upåvirket av menneskelig aktivitet. Sykdommen er forårsaket av to sopparter, populært kalt Bd og Bsal. Sistnevnte er hittil ikke påvist i Norge, mens det er påvist forekomster av Bd i Sørøst-Norge.

Andre faktorer som truer amfibiene er forurensning, inkludert sur nedbør, overhøsting til for eksempel froskelår, utsetting av fisk og andre predatorer eller konkurrenter, samt effekter av global oppvarming. I en tid da ozonlaget ble stadig tynnere var det trolig også amfibier som bukket under for økt ultrafiolett stråling. Ofte kan tilbakegangen i amfibiebestander tilskrives en kombinasjon av flere av disse faktorene.

De eldste fossilfunn av amfibier er fra Australia og Grønland og stammer fra devon for cirka 370 millioner år siden. Amfibiene stammer fra kvastfinnefiskene, muligens fra to forskjellige ordener, og de første tilhører ordenen Ichthyostegalia. De hadde i behold enkelte trekk fra kvastfinnefiskene som halefinne med finnestråler og rester av gjellelokkben.

I karbon oppstod det flere ordener. De fleste av dem hadde kraftig kranium og kalles derfor panserpadder. De største ble flere meter lange. Panserpaddene forsvant i trias. Overgangen til moderne amfibier er dårlig representert i fossilfunn. Det eldste haleløse amfibiet, Vieraella, er fra jura, for cirka 185 millioner år siden. Panserpaddene gav i slutten av karbon opphav til de første reptilene.

¹Der vekt er kjent er dette tatt med. Om ikke annet er oppgitt er lengde og vekt normalverdier; kjente maksimalverdier utenom disse er angitt i parentes. Spørsmålstegn angir usikre målinger.