arbeidsgiverforening – Store norske leksikon

En arbeidsgiverforening kan inngå tariffavtaler med en eller flere fagforeninger og føre tarifforhandlinger på vegne av medlemsbedriftene. Hvis forhandlingene ikke fører fram, kan arbeidstakerne eventuelt gå til streik eller annen arbeidskamp etter nærmere regler i arbeidstvistloven og i tariffavtaler. I slike tilfeller yter vedkommende arbeidsgiverforening vanligvis økonomisk støtte til bedrifter som rammes. Arbeidsgiverforeningene kan på sin side gripe til lockout som arbeidskamp for å sette makt bak sine krav.

Arbeidsgiverforeningene har også til oppgave å målbære arbeidsgivernes syn overfor offentlige myndigheter i spørsmål som angår arbeidslivet. De yter også sine medlemmer hjelp i form av juridisk hjelp, kurs med mer.

Arbeidsgiverforeninger ble i sin tid dannet som reaksjon på at arbeidstakerne sluttet seg sammen i fagforeninger. Den første store arbeidsgiverforeningen i Norge var Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F.), som ble etablert i 1900, året etter at Arbeidernes faglige landsorganisasjon (nå LO) var blitt dannet.

I mange land har det vært alminnelig at arbeidsgiverinteresser og yrkesinteresser med mer varetas av samme organisasjon. Dette var tidligere ikke så vanlig i Norge, men mot slutten av 1980-årene ble det gjennomført en rekke sammenslutninger mellom de rene arbeidsgiverforeningene og næringsorganisasjonene. Den ledende arbeidsgiverforeningen, Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F.), ble i 1989 slått sammen med blant annet Norges Industriforbund og Norsk Håndverkerforbund til Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). Tilsvarende sammenslutninger ble også gjennomført innen NHOs medlemsorganisasjoner, samt innen handelens organisasjoner.