bløtdyr – Store norske leksikon

Kroppens hovedmasse utgjøres av en tynnvegget epitelinnvollssekk, som inneholder fordøyelseskanalen med lever, hjerte, nyrer og forplantningsorganer. Hos de fleste bløtdyr går kroppen fremtil over i et tydelig hode (rudimentært hos muslinger og sjøtenner), hvor munnåpningen sitter. Ofte er bløtdyr også utstyrt med et par øyne og følehorn. Undersiden av kroppsveggen er oftest utviklet til en muskuløs fot. På ryggsiden danner kroppsveggen som regel en uparet eller (hos muslinger) paret fold, kappen, som når den er velutviklet, omslutter størsteparten eller (hos muslinger) hele dyret, slik at det dannes et hulrom, kappehulen, mellom kappen og innvollssekken. I den finnes oftest gjeller; hos landlevende bløtdyr er kappehuletaket rikt utstyrt med årenett og tjener som «lunge». Kappens utside dekkes av et cellelag (epitel), som hos de fleste bløtdyr utskiller et fast, kalkinkrustert skall, som tjener som beskyttelse for kroppens bløte deler; er kappen todelt, slik som hos muslinger, blir også skallet todelt. Mange arter har helt eller delvis redusert skall.

Nervesystemet har vanligvis tre (unntakelsesvis fem) par hovedganglier forbundet med nervestrenger; første par eller hjernegangliene ligger over svelget og sender nerver til øynene, følehornene og likevektsblærene. I foten, under tarmkanalen, ligger det andre par ganglier, fotgangliene, og lengre bak tredje par, innvollsgangliene, som sender nerver opp til innvollene og til et eiendommelig «lukteorgan» i kappehulens vegg.

Tarmkanalen har munn- og analåpning og vanligvis et utvidet parti (magesekken) i sitt fremre avsnitt; ofte finnes det spyttkjertler, samt en velutviklet lever i forbindelse med magepartiet. De fleste bløtdyr (ikke muslingene) har i munnhulens bunn en raspetunge, radula, dekket av tette tverrekker av fine, bakoverrettede kitintenner.

Hjertet ligger på ryggsiden og fører oksygenrikt, arterielt blod. Det har et hjertekammer og ett eller to, sjelden fire forkammer, svarende til antallet gjeller. Det finnes alltid arterier og vener, men bare blekksprutene har fullstendig lukket blodkarsystem med velutviklet hårkarnett. Hjertet omgis av en hjertesekk, pericardium, som er resten av den sterkt tilbakedannede kroppshulen, og som står i forbindelse med nyrene og forplantningskjertlene.

Nyrekanalene opptrer vanligvis som ett (sjeldnere to) par, eller hos snegler bare som én kanal. De begynner med en flimmertrakt i hjertesekken og munner med sin annen ende ut i kappehulen; ofte tjener de også som utførselsganger for forplantningscellene.

Forplantningskjertelen er paret eller uparet, og dyret kan være særkjønnet eller tvekjønnet. Ofte er det til forplantningsorganene knyttet kompliserte bikjertler og eiendommelige paringsorganer. Formeringen er alltid kjønnet hos bløtdyrene. Eggene er vanligvis plommerike eller omgitt av eggehvite som utskilles av egne kjertler. Oftest legges eggene sammen i klumper, men mange har planktoniske egg. De fleste bløtdyr gjennomløper i sin utvikling en forvandling, og under denne opptrer en felles larveform, veligerlarven, som har et flimmerkledd svømmeorgan, velum, og et skall. Veligerlarvene svømmer fritt om i vannet og har stor betydning for bløtdyrenes utbredelse, da mange av dem som voksne er lite bevegelige eller sitter fastheftet.

Bløtdyrene omfatter mer enn 100 000 nålevende arter på verdensbasis. Ifølge Artsdatabanken er det registrert per 2016 ca. 950 arter fra Norge, hvorav 796 marine og 51 i ferskvann. Bløtdyr opptrer også i betydelig antall i avleiringene fra tidligere geologiske perioder. De spiller stor rolle som ledefossiler, og det er kjent ca. 35 000 fossile arter.

De fleste av nåtidens bløtdyr lever i havet, en del lever i ferskvann og noen på land. Deres systematiske inndeling er gjenstand for diskusjon, men de grupperes nå ofte i syv klasser:

1. urbløtdyr (Monoplacophora)
2. skallus eller leddsnegler (Polyplacophora)
3. ormebløtdyr (Aplacophora)
4. snegler (Gastropoda)
5. muslinger (Bivalvia)
6. sjøtenner (Scaphopoda)
7. blekkspruter (Cephalopoda)

• Hågvar, E. B. (2010). Det zoologiske mangfoldet. 3. utgave. 384 sider. Universitetsforlaget, Oslo.
• Kristiansen, Aa. og Køie, M. (2012). Havets dyr og planter. 351 sider. Cappelen Damm Faktum, Oslo.
• Pechenik, J. A. (2015). Biology of the invertebrates. Sixth Edition. 606 sider. McGrawHill Education.
• Lokki, J. (red.) (2003). Dyr i verdens natur. Virvelløse dyr (til norsk ved Lauritz Sømme). 309 sider. Bertmark Norge.
• Moen, F. E. og Svensen, E. (2008). Dyreliv i havet. Nordeuropeisk marin fauna. 5. utg. 768 sider. Kom forlag.
• Ponder, W. F. & Lindberg, D.R. (Editors) (2008). Phylogeny and Evolution of the Mollusca. 469 sider. University of California Press, Berkeley.
• Totland, G. K. og Steigen, A. L. (2016). Dyreriket – en zoologisk reise. 499 sider. Universitetforlaget, Oslo.
• Økland, J. og Økland, K. A. (1991). Dyreliv i vann og vassdrag. 8. utgave. 152 sider. Cappelen, Oslo.