budsjett – Store norske leksikon

Faktaboks

Uttale

budsjˈett

Etymologi

over engelsk fra gammelfransk bougette, ‘lærpung’

Tilgangen på ressurser og bruken av dem kan variere en del over tid. Rent praktisk må derfor budsjettperioden defineres, det vil si det må avklares hvor lang tidsperiode budsjettet skal omfatte.

For både husholdninger, bedrifter og nasjoner vil det normalt være behov for kortsiktig budsjettplanlegging, men også budsjettering med en lengre tidshorisont. Typiske budsjettperioder for både husholdninger og bedrifter vil være månedlig budsjettering, men det kan være nyttig med også ukentlig budsjettering og i noen tilfeller daglig budsjettering.

Budsjettering tar innover seg det enkle, men svært sentrale poenget at det er nødvendig å se pengebruken (ressursbruken) opp imot hvor mye en har å bruke («hvor mye en har å rutte med»). Et grunnprinsipp i budsjettering er derfor behovet for budsjettbalanse over tid. Det innebærer at et det må finnes en budsjettmessig inndekning av alle utbetalingene, utgiftene eller kostnadene det er budsjettert med. For bedrifter vil det i tillegg være viktig å kunne planlegge for overskudd. Tilsvarende vil det for holdninger og alle organisasjoner være behov for å sette av penger til diverse framtidige formål. Dette må det også tas hensyn til i budsjettet, slik at det er nok inntekter til å dekke både utgifter, avsetninger og eventuelt planlagt overskudd.

Kravet om budsjettbalanse henger sammen med kontrollfunksjonen som budsjettet har, og behovet for økonomisk bærekraft. Enhver økonomi vil kollapse over tid dersom ressursbruken hele tiden er større enn ressurstilgangen. Det er også klare etiske problemer forbundet med manglende bærekraft fordi man skyver regningen foran seg og ender i en del tilfeller med at andre til slutt må ta regningen. Dersom en kommune for eksempel over tid bruker for mye penger, vil det unngåelig ende med at framtidige generasjoner må ta regningen gjennom høyere skatter eller ved at det blir mindre penger til det løpende tjenestetilbudet. I styringen av kommunesektoren har det derfor blitt et etablert et formuesbevaringsprinsipp: kravet om at hver generasjon må betale for seg selv.

Derfor er den største utfordringen å begrense seg og å finne en inndekning for pengebruken. I offentlig sektor er det store tjenesteoppgaver og alltid mulig å bruke mer. Derfor vil det som regel i en budsjettprosess være ført opp langt høyere pengebruk enn det inndekning til. Da må budsjettet salderes, det vil si å kutte i pengebruken eller finne alternative former for inndekning inntil all pengebruk har 100 prosent inndekning.

På kort sikt kan det la seg gjøre å bruke mer penger enn man får inn i en periode, men da må underdekningen enten dekkes av avsatte eller oppsparte midler, eller via lån fra andre. På lengre sikt vil dette imidlertid ikke fungere fordi oppsparte midler blir oppbrukt eller lånegivere nekter å gi mer lån. Dersom man har manglende budsjettdekning, vil man i realiteten «skyve regningen foran seg» ved at man må betale mer tilbake i avdrag og renter senere eller man må stramme inn og bruke mindre penger på flere poster i framtiden. Sistnevnte alternativer er generelt krevende å få til, og det er begrenset hvor mye det lar seg gjøre å stramme inn i framtidige perioder grunnet for høy pengebruk i tidligere budsjettperioder.

I det moderne organisasjonslivet spiller budsjettet en viktig rolle i mange virksomheter i privat sektor. Budsjettering er som regel obligatorisk i offentlig sektor og en selvfølge også i mange ideelle organisasjoner. Budsjettet er først og fremst et hjelpemiddel for ledelsen når den skal stille opp bedriftens mål, og når den skal trekke opp de retningslinjer som må følges om målet skal nås.

Budsjett er videre et nødvendig hjelpemiddel for å kunne føre kontroll med bedriftens perioderesultater, med kostnadsforbruket, salgsinnsatsen og så videre.

Budsjett er nødvendig for å følge opp bedriftens likviditet og for å vurdere risikoen ved investeringer og deres lønnsomhet.

Budsjettets verdi ligger ikke så mye i at bedriften alltid klarer å nå budsjettets mål, som i at man gjør seg opp en mening om den kommende virksomhetsperioden som helhet, slik at ledelsen får det nødvendige informasjonsgrunnlaget til å fatte beslutninger.

Budsjettet må stadig korrigeres under hensyn til den utvikling som finner sted og nye situasjoner som oppstår. Budsjettet stiller klare forventninger til den enkelte, og det er derfor behov for en god budsjettprosess, slik at alle (mellomlederne) som kan påvirke de faktorer som budsjettet omfatter, får anledning til å være med på å utforme budsjettet eller premissene som budsjettet legger til grunn.