hvalhai – Store norske leksikon

Hvalhaien er verdens største fisk, men det er betydelig uenighet i litteraturen om hvor stor den egentlig kan bli. Den største hvalhaien som er fanget og målt, var 20 meter lang og veide 34 tonn. Men stort sett er det svært få presise målinger som er foretatt – til det er fisken for stor. De fleste mål som er oppgitt er derfor basert på mer eller mindre gode estimater (øyemål). Det er heller ingen data som forteller oss hvor fort hvalhaien vokser eller hvor lenge den kan leve.

Hvalhaien har et bredt og flatt hode, med en stor og frontstilt munn. I munnen har de et stort antall små tenner. Gjellene er omdannet til et filtreringsapparat tilsvarende bardehvalenes barder.

Kroppen er dekket av lyse flekker samt en rekke horisontale og vertikale lyse striper mot en mørk bakgrunn. Hver hvalhai har et unikt mønster av striper og flekker, slik som menneskets fingeravtrykk. Dette hjelper forskere å følge med på enkeltindividers bevegelse.

Som alle andre haier, har ikke hvalhaier bein i kroppen. Skjelettet er bygget opp av brusk, det samme som man finner i menneskets ører og nese. Det er sterkt, fleksibelt og mindre tett enn bein, noe som hjelper dem å svømme fort og bruke mindre energi.

Hvalhaien lever trolig hovedsakelig av plankton og småfisk som siles (filtreres) ut fra sjøvannet. Filterapparatet til hvalhaien er bygd på en måte som tillater at vann kan suges aktivt inn i munnen. Dette er ulikt hos brugde, som må svømme aktivt for å få vannet inn i munnen. Hvalhaiens filtreringsmåte gjør at den kan spise aktive organismer som stimende fisk. Det er blant annet dokumentert at hvalhaien spiser fiskearten australsk ansjos (Engraulis australis). Det er imidlertid fortsatt lite konkret kunnskap om hva hvalhaien spiser, og hvordan den søker opp og finner maten.

Hvalhai svømmer og jakter for det meste alene, men forskere har observert at noen har jaktet sammen med andre fiskearter mellom mars og august ved Ningaloo-korallrevet i Australia.

Hvalhaien har indre befruktning som all annen hai og de føder et relativt stort antall unger.Det er funnet opptil 300 egg og nyklekte hvalhaiunger i hunnens eggstokker. De største ungene var 58–64 centimeter lange og hadde brukt opp plommesekken. Det er også funnet hvalhaiunger med gjenværende plommesekk som målte 94 centimeter. Den føder levende unger.

Det er ingen observasjoner av paringsatferd hos hvalhai som kan fortelle noe mer om hvordan paring og partnervalg foregår. Det er også uklart hvor lenge hunnen går drektig.

Hvalhaien er å finne i de fleste varme farvann over hele Jorden, vanligst i kystområder. Hvalhaien ser imidlertid ut til å være en sjelden art. Pågående studier har vist av hvalhaien kan vandre over svært lange avstander; ett eksempel var et individ som vandret mer enn 13 000 kilometer i løpet av 37 måneder. Det pågår for tiden flere studier der det festes sendere til ryggfinnen. Disse senderne registrerer posisjon og sender informasjon via satellitt når hvalhaien svømmer i overflata. Spredte observasjoner antyder at hvalhaien foretar rettede vandringer, og vender tilbake til faste områder for å spise og kanskje også for å føde ungene sine. Hvalhaien er imidlertid en vanskelig art å studere; den er stor, beveger seg over svært store områder, er fåtallig, og lar seg vanskelig observere.

Hvalhaien beskattes i liten grad. Tidligere foregikk det begrenset fiske i Asia, og hvalhai ble også tatt som bifangst. I tillegg blir en del hvalhai påkjørt av båter; årsaken er at hvalhaien ofte svømmer helt i overflaten og gjerne også relativt nært land. Habitatet deres trues også nå av forurensing.

Det foregår for tiden ikke noe rettet fiske etter hvalhai, og det er flere internasjonale initiativ for å verne arten. Flere steder har turistnæringen startet hvalhaisafari og lignende aktiviteter; dette vil gi insentiver til å sikre bestandene lokalt.

På den internasjonale rødlisten for arter er hvalhaien klassifisert som truet. Den siste vurderingen er fra 2016. The Green Status assessment fra Verdens naturvernunion (IUCN) angir at hvalhaien er sterk redusert i antall, men også at det er godt håp om at bestanden kan komme seg. Dette avhenger av at alle foreslåtte forvaltningstiltak gjennomføres.

• Rowat, D. og Brooks, K.S. (2012): A review of the biology, fisheries and conservation of the whale shark Rhincodon typus. Journal of Fish Biology 80: 1019–1056.
• Faktaark om Hvalhaien hos The IUCN Red List of Threatened Species (2016)
• ECOCEAN Whale Shark Photo-identification Library