musikkteori – Store norske leksikon

Tonalitet er prinsippet om å organisere tonene i en komposisjon rundt én sentral tone, kalt grunntonen (tonika). Grunntonen er det som føles som «hjem» i musikken. De øvrige tonene står i et hierarkisk forhold til grunntonen, der noen toner oppleves som mer stabile, mens andre skaper spenning. Dette skaper retning og bevegelse i musikken.

Musikk som er komponert etter dette prinsippet kalles tonal musikk. Denne dominerte i vestlig klassisk musikk fra cirka 1600 til 1910. Det meste av populærmusikken er også tonal. Musikk uten en tydelig grunntone eller toneart kalles atonal musikk.

Takt er organiseringen av tidsverdiene i et musikkstykke i avsnitt (takter). De ulike måtene musikken kan organiseres slik på kalles taktarter. Taktarten angis med en taktsignatur som består av en brøk hvor tallet over streken angir antall taktslag, mens tallet under streken sier hvor lang noteverdi hvert av taktslagene skal ha. Når taktarten viser tallet 2 som teller og 4 som nevner – 2/4 – skal det være to slag i hver takt hvor hvert av slagene har en varighet på en firedel.

En takt deles i taktdeler og inneholder betonte og ubetonte taktdeler. Taktslag er de betonte plasseringene i en takt. For eksempel har en takt med taktarten 4/4 fire taktslag med ulik betoning; første slag i takten er mest betont, tredje slag mindre betont, og andre og fjerde slag minst betont. Toner spilt mellom taktslagene er ubetonte.

Synkope er når en tone kommer på et lett taktslag og ligger over til det etterfølgende tunge taktslaget.

Tempo er hastigheten musikk spilles i. Hvilket tempo et musikkstykke skal spilles i, angis enten med ord som beskriver tempoet eller antall slag i minuttet. Slag er det som oppleves som pulsen i musikken.

• Les mer: takt, taktart, rytme, tempo, puls, metrum

Melodi er en rekke av toner som danner en helhetlig musikalsk linje. Flerstemmighet er musikk der to eller flere stemmer klinger samtidig. Det kan for eksempel være en melodistemme og en overstemme.

Flerstemmig musikk kan være polyfon, det vil si at stemmene er melodisk selvstendige, eller homofon, der en hovedstemme dominerer og de andre stemmene underordnes denne.

Kontrapunkt er et samleord for musikalske teknikker der to eller flere stemmer oppleves som en musikalsk helhet, uten at man mister følelsen av at det er selvstendige stemmer.

Harmoni er samstemmighet, det vil si flere toner som klinger sammen. En akkord er en samklang av tre eller flere toner.

Treklang er en akkord med tre toner som lar seg ordne i terser og består av grunntone, ters og kvint. Firklang er en akkord som består av fire toner. Den vanligste typen firklang er septimakkorder, som består av grunntone, ters, kvint og septim.

Konsonans og dissonans uttrykker henholdsvis ro og spenning i musikken. Dissonans er en spenningsfylt, mindre velklingende samklang som innenfor tonal musikk krever videre utvikling til en annen, gjerne konsonerende, samklang.

Harmonilære er læren om akkorder og akkordforbindelser.

Dynamikk og artikulasjon er virkemidler som påvirker karakteren og uttrykket i musikken.

Artikulasjon er måten tonene spilles eller synges på, og hvordan de knyttes sammen eller skilles fra hverandre. For eksempel kan toner spilles jevnt og sammenhengende (legato) eller med kort og markert avslutning (staccato).

Dynamikk er variasjon i lydstyrke (volum) i musikken. Et eksempel kan være at refrenget i en låt spilles sterkt, eller at en frase spilles gradvis svakere. Økt lydstyrke på enkelttoner kalles aksenter.

• dynamikk (musikk), artikulasjon

Musikalsk form viser til hvordan et stykke musikk er satt sammen eller inndelt i ulike deler. Form oppstår når musikalske elementer som melodi, harmonikk, rytme og klang organiseres og grupperes på forskjellige måter. Et enkelt eksempel er når en kort melodi eller en frase (A), besvares med en ny frase (B). Da oppstår en enkel AB form.

I strofisk form gjentas en gruppe melodier på nytt flere ganger. Dette er vanlig i populærmusikk der et vers og et refreng gjentas flere ganger gjennom en låt.

• form (musikk)

Musikk gjengis skriftlig ved hjelp av noter. En note er et symbol som angir både en tones høyde (frekvens) og varighet. Tonehøyden bestemmes av notens plassering i et notesystem bestående av fem linjer. Notens form indikerer den relative varigheten.

• Les mer: notasjon (musikk)

Besifring er et system for å angi akkorder ved hjelp av bokstaver, symboler og tall. Det brukes særlig til delvis improvisert akkompagnement på akkordinstrumenter som piano, gitar og lignende. Besifring er en vanlig notasjonsform i populærmusikk og jazz, og finnes ofte i visebøker, sangbøker og salmebøker.

• Les mer: besifring

Dette er de vanligste måtene for skriftlig gjengivelse av musikk i Vesten, men tabulatur og nyere notasjonsformer i avantgarde-musikken brukes også. I tillegg har andre kulturer utviklet andre notasjonssystemer.

Musikkteori legger grunnlaget for for musikalsk analyse og disipliner som harmonilære, kontrapunkt, satslære, formlære, og for komposisjon og arrangering av musikk.

I en utvidet forstand omfatter musikkteorien også disipliner som sjangerstudier, musikk og matematikk, serialisme og andre komposisjonsteknikker, og dessuten musikalsk semiotikk.

Musikkanalyse er et sentralt fag innen musikkvitenskapen.