nyplatonisme – Store norske leksikon
- ️Sat Feb 22 2025
Nyplatonisme er en filosofisk retning grunnlagt i senantikken som forener elementer fra nypythagoreisme, Platons filosofi og orientalsk forløsningslære. Den hevder at verden «flyter» eller «strømmer» ut fra det guddommelige urvesen i forskjellige grader av fullkommenhet, helt ned til materien, det ondes prinsipp.
Faktaboks
Gud kan bare erkjennes i ekstasen, som er den høyeste erkjennelsesform; dernest kommer intuisjonen, og i tredje rekke den vanlige logiske tenkning. Den laveste kunnskapsform er den sansene gir oss.
Denne graderingen gjentas i etikken: sjelen kan gradvis stige opp fra de vanlige dyder til den i ekstasen forenes med Gud.
Historikk
Som nyplatonismens grunnlegger regnes Ammonios Sakkas fra Alexandria (200-tallet evt.) eller hans elev Plotin (ca. 205–270). Plotin er den betydeligste representanten. Retningen har spilt en stor rolle i filosofiens og teologiens historie, for blant andre kirkefedre som Origenes, Augustin og Bonaventura, men også hos en aristoteliker som Thomas Aquinas finnes klare innslag av nyplatonisme.
Gjennom Dionysios Areopagita fikk nyplatonismen også betydning for middelalderens kristne mystikk. I renessansen fikk retningen ny aktualitet ved tenkere som Nicolaus av Kues og Marsilio Ficino.