praktærfugl – Store norske leksikon

Praktærfuglen er litt mindre enn vanlig ærfugl, og om vinteren, våren og forsommeren er hannen lett kjennelig på en stor, gulrød knute i pannen, som er innrammet av en svart stripe mellom nebbet og øynene. Ellers ligner hannen på ærfuglhannen, med hvitt bryst og forkropp, svarte sider og hale, men skiller seg ved at den har svart rygg, mens ærfuglen har hvit.

Hunnen er spraglet i brungrått over det hele og ligner mye på en vanlig ærfugl, men kan skilles på at de kileformede fjærfeltene på hver side av overnebbet hos praktærfuglen når på langt nær frem til neseborene, mens de hos ærfuglen når helt frem under neseborene.

Praktærfuglen hekker rundt hele Arktis, blant annet på Svalbard i stort antall, der den også kalles spitsbergærfugl. I selve Norge er hekking konstatert i Trondheimsfjorden i 1957–1961, men det antas at hekking også har funnet sted i Nord-Norge.

Fuglene hekker på tundra nær ferskvann, og er ikke så sosiale på hekkeplassen som vanlig ærfugl. Reiret er en grunn grop fôret med mørkebrunt dun. De 4–6 blekt olivenbrune eggene ruges av hunnen i 22–24 dager, mens hannen forlater reirplassen noen dager etter eggleggingen.

Store flokker av praktærfugl har tilhold i Varangerfjorden om vinteren, og spredte individer forekommer også langs kysten til Sør-Norge.