søtpotet – Store norske leksikon

Planten er en krypende flerårig urt med tre- til fem-lappede blader og store, traktformede blomster. Den spiselige delen av planten er de oppsvulmede og knollformede røttene som kan veie opptil fem kilo. Skallet er fra lyst brunt til rødt, og ulike varianter har oransje eller hvitt fruktkjøtt.

Søtpotet stammer fra Mellom-Amerika og det nordlige av Sør-Amerika, men kjennes ikke lenger i vill tilstand. Søtpotet er en eldgammel kulturplante i Amerika, og den dyrkes nå i stor utstrekning overalt i tropiske og subtropiske områder. Det er fortsatt uklart hvordan og når spredningen til Oseania har foregått, men søtpotet var en viktig kulturplante i New Zealand før europeerne utforsket Polynesia og i høylandet i Ny-Guinea da europeerne utforsket dette tidlig på 1900-tallet. I Europa ble søtpotet først dyrket i Sør-Spania tidlig på 1500-tallet. Spanske oppdagelsesreisende tok den med til Filippinene, hvorfra den ble brakt videre til India og Kina i løpet av 1500-tallet.

Det finnes flere tusen kultivarer (sorter) av søtpotet. Søtpotet formeres både med frø (seksuell formering) og med knoller (aseksuell formering). Blomsten blir pollinert av bier.

Søtpotet spises kokt, stekt, bakt, eller den skjæres opp og tørkes. Noe anvendes også til fremstilling av stivelse og mel.

Søtpotet inneholder 551 mikrogram-RE A-vitamin (6608 mikrogram beta-karoten), 0,3 mg E-vitamin, 0,08 mg B1, 0,06 mg B2, 0,6 mg B3, 0,21 mg B6, 11 mikrogram B9, 2 mg C-vitamin, 337 milligram kalium, 30 mg kalsium, 25 mg magnesium, 16,8 g karbohydrater, 0,1 gram fett, 1,6 g proteiner, 3 g fiber og 339 kilojoule tilført energi per 100 gram spiselig vare.