sosial mobilitet – Store norske leksikon
- ️Thu Nov 21 2024
Sosial mobilitet er personer eller gruppers mulighet til å bevege seg mellom ulike sosiale posisjoner innenfor et samfunn. Denne bevegelsen er ofte påvirket av faktorer som utdanning, økonomisk og sosial status eller forandringer i sosial kapital. Selv om utdanning tradisjonelt har vært en nøkkel til oppadgående mobilitet, blir en persons tilgang til og suksess innen utdanning direkte påvirket av deres sosiale klasse og økonomiske situasjon.
Mobilitet kan være absolutt eller relativ. Absolutt mobilitet ser på fremgang over generasjoner (intergenerasjonell), mens relativ mobilitet sammenligner en persons mobilitet med andre i samme gruppe (intragenerasjonell).
Et konsept knyttet til mobilitet er «stickiness». Dette oppstår ofte i endene av den sosioøkonomiske stigen, hvor personer eller grupper enten forblir nederst på grunn av manglende ressurser, eller forblir på toppen på grunn av rikelig med ressurser.
Mobilitet kan måles på ulike måter, for eksempel ved å studere endringer i inntekt, formue, yrkesgruppe, geografisk posisjon eller sosial klasse.
Vertikal mobilitet er bevegelse opp eller ned den sosiale, økonomiske eller yrkesmessige stigen. Hvis noen som for eksempel er født i arbeiderklassen oppnår høyere utdanning, får en godt betalt jobb og går over til middelklassen eller høyere, kan dette forstås som vertikal oppadgående mobilitet. Mobilitet hvor en person eller gruppe forflytter seg fra en lavere sosial eller økonomisk klasse til en høyere, er ofte beskrevet som en klassereise, og kan også involvere endringer i verdier, vaner, og tilhørighet.
Horisontal mobilitet beskriver bevegelsen mellom ulike posisjoner som ikke nødvendigvis har en høyere eller lavere status. For eksempel kan bytte til et annet yrke med samme lønnsnivå og status, eller endring i politisk eller religiøs tilhørighet, være eksempler på horisontal mobilitet.
Vertikal og horisontal mobilitet faller ofte sammen.