stattholderstriden – Store norske leksikon
- ️Tue Nov 26 2024
Stattholderstriden er en betegnelse på striden mellom Stortinget og kongen om dennes rett til å ha en stattholder i Norge. Konflikten pågikk særlig i 1850- og 1860-årene. Ifølge den reviderte grunnloven av 4. november 1814 hadde kongen rett til å utnevne en stattholder i Norge, enten norsk eller svensk. Dette ble fra norsk side etter hvert følt som et lydrikemerke, et bevis på at Norge var underordnet Sverige. Stortinget vedtok i 1854 å oppheve stattholderposten, men ikke før i 1873 ble beslutningen sanksjonert (godkjent) av kongen.
Faktaboks
-
statthaldarstriden
Kong Oscar 1 nektet etter den norske regjeringens innstilling i 1854 å sanksjonere vedtaket. I 1859 vedtok Stortinget et nytt forslag om å oppheve stattholderstillingen og la statsministeren lede den norske regjeringen. Karl 4 hadde underhånden lovet å sanksjonere en slik beslutning, men etter at den svenske pressen og stendene hadde uttalt seg kraftig imot det norske vedtaket, nektet kongen i norsk statsråd likevel sanksjon.
I sammensatt statsråd noen dager senere presiserte den svenske regjeringen i en protokolltilførsel at stattholderembetet var et fellesanliggende og ikke kunne oppheves uten etter svensk samtykke. Stortinget protesterte, hevdet begge rikers likestilling og avviste svenske revisjonskrav som ikke i Riksakten uttrykkelig var betegnet som felles.
Stattholderstriden førte til at Christian Birch-Reichenwald, Hans Christian Petersen og Ketil Motzfeldt i 1861 gikk ut av regjeringen; Frederik Stang kom med igjen som «førstestatsråd». I 1873 vedtok Stortinget på nytt å oppheve stattholderposten, og beslutningen ble sanksjonert av Oscar 2. Stattholderstriden var den første store stridigheten i den norsk-svenske unionens historie.