treskurd – Store norske leksikon
- ️Tue Nov 26 2024
Treskurd på gavlveggen over inngangen til et loft fra 1600-tallet. Kviteseid Bygdetun. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Et praktstykke av et lokk-krus, skåret av Ola Moene, ca. 1900. Kunstindustrimuseet i Oslo. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Treskurd er kunsten å skjære figurer og ornamenter i tre. Det er et meget gammelt og svært utbredt håndverk.
På 1600- og 1700-tallet fantes spesialister i faget som kalte seg bilthuggere eller biltsnidere og som arbeidet med kirkekunst, finere møbler og annet inventar og som også utførte treskjæring til vogner og sleder. Treskurd ble også i meget stor grad utført av snekkere, stolmakere og av bygdehåndverkere.
Ulike typer
Man skiller gjerne mellom karveskurd og flatskurd. Ved karveskurd blir motivet skåret ned i det flate treet med V-formet snitt. Komposisjonen bygger gjerne på sirkelformer. Ved flatskurd fremkommer motivet ved at treet omkring blir skåret bort. Skurden frigjøres mer og mer fra grunnen.
Historie
I Norge når treskurden et første høydepunkt med Osebergfunnet (800-tallet). Fra middelalderen kan stavkirkeportalene og kirkelig skulpturer nevnes.
Særlig akantusmotivet er utgangspunkt for en ytterst livlig og rik treskurd på 1700-tallet, og preger blant annet interiøret i mange norske kirker.
I siste halvdel av 1800-tallet får treskurd en ny blomstring gjennom kunstnere som Ole Moene (1839–1908) og Lars Kinsarvik (1846–1925) og husflidbevegelsen.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Engeland, Knut: Treskjæring : historikk, materialer, verktøy, karveskurd, akantus, figur- og relieff, kolrosing, 1994, isbn 82-512-0408-9
- Hauglid, Roar: Akantus, 1950, 2 b. i 3
- Magerøy, Ellen Marie: Norsk treskurd, ny utg., 1983, isbn 82-521-2341-4
- Skou, Ingri: To norske treskjærere : Ole Moene og Lars Kinsarvik, 1991, isbn 82-7003-104-6