Marlene Dietrich – Store norske leksikon

Hun var elev ved Max Reinhardts teaterskole i Berlin, og opptrådte til å begynne med på teatre og varieteer. Dietrich filmdebuterte i 1922, og ble populær i Tyskland i filmer som Gustav Ucickys Café Elektric (1927). Hun giftet seg i 1924 med den tsjekkiske filmmannen Rudolf Sieber. De fikk en datter 1925 som senere ble skuespiller under navnet Maria Riva. Ekteskapet ble aldri oppløst, men de levde i lange perioder hver for seg.

Da regissøren Josef von Sternberg valgte henne som Emil Jannings' motspiller i Der blaue Engel (Den blå engel, 1930), ble resultatet en internasjonal sensasjon, og den dekadent-erotiske rollen som kabaretsangerinnen Lola Lola ble i stor grad bestemmende for hennes karriere. Gjennom seks filmer for Paramount-selskapet i Hollywood, Morocco (Marokko, 1930), Dishonored (1931), Shanghai Express (Shanghaiekspressen, 1932), Blonde Venus (Den blonde Venus, 1932), The Scarlet Empress (Den røde keiserinne, 1934) og The Devil is a Woman (Kurtisanen fra Sevilla, 1935), utviklet Dietrich og Sternberg vampeskikkelsen videre, blant annet til en kjølig verdensvant femme fatale. Hun spilte hovedroller i George Marshalls Destry Rides Again (Jeg er ingen engel, 1939) og i René Clairs The Flame of New Orleans (Grevinnen av New Orleans, 1941).

Under andre verdenskrig fikk hun platesuksess med Lilli Marlene, en engelskspråklig versjon av en tysk slager som var blitt populær på begge sider av fronten. Hun mottok den franske Æreslegionen og den amerikanske Medal of Freedom for sin innsats for de allierte troppene. I 1950-årene ble filmene mer sporadiske – her kan nevnes Hitchcocks Stage Fright (Det store alibi, 1950), Fritz Langs Rancho Notorious (1952) og Billy Wilders Witness for the Prosecution (Anklagerens vitne, 1958) – men hun feiret store triumfer som nattklubb- og kabaretsangerinne i Europa og USA.

Hun ga ut Marlene Dietrich's ABC (1962) og selvbiografien My Life Story (1979). For sin hovedrolle i Morocco fikk hun sin eneste Oscar-nominasjon.